Kisten skal som hovedregel senkes helt ned. Slik står det skrevet i veiledningen til Den norske kirkes gravferdsliturgi. Det samme gjentas under punktet «senkning» når de sørgende er samlet rundt graven.
I Bærum, der jeg har hatt det meste av min prestetjeneste, gjelder i praksis en annen hovedregel. Kisten senkes bare litt ned, så lokket kommer i plan med gressplenen. Der henger den på to stropper. Presten kaster jord på kisten. Og så blir den hengende der mens alle går.
Noen få ganger har avdødes familie insistert på at kisten skal senkes til bunns. Det har gjerne vært folk med røtter i mindre bynære strøk. I hjembygda mi var det vanlig å senke kisten helt. Jeg synes dette er det beste. Jobben må fullføres. Selv om vi ikke lenger kaster graven igjen før vi forlater den, så kan vi i det minste få kisten helt på plass før vi vender ryggen til.
Ikke bare noe Jesus sa, men noe han viste da han selv ble lagt i grav
Når vi ser ned i den mørke graven, når vi ser kisten dypt der nede og hører jord smelle mot treverket, blir det også enda tydeligere hvor drastisk skillet er mellom liv og død. Finnes det noen vei videre, ut? Som prest har jeg fordelen av å stå med en bok i hånda og noen ord jeg skal lese. Først fra Salmenes bok: Hos Gud Herren er det utgang fra døden (Sal 68,21). Og så Jesu egne ord, slik apostelen Johannes fikk høre dem da han satt som dødstruet fange på Patmos: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.»
Jeg vet jo ikke om de sørgende får innholdet med seg. Kanskje er de altfor oppslukt av smerte og fortvilelse, kanskje lyder det fjernt og uvirkelig, noe presten sier uten at det sier dem noe særlig.
Men for min egen del er disse ordene blitt stadig sterkere. Det var ikke bare noe Jesus sa, men noe han viste da han selv ble lagt i grav. Da brukte han sin makt og sine nøkler.
---
Johannes’ åpenbaring 1,12–18
Jeg snudde meg for å se hvem som talte til meg. Da så jeg sju lysestaker av gull, og midt mellom lysestakene en som var lik en menneskesønn, kledd i en fotsid kjortel og med et belte av gull om brystet. Hodet og håret hans var hvitt som hvit ull eller som snø, øynene var som flammende ild, føttene som bronse glødet i en ovn, og røsten var som bruset av veldige vannmasser. I høyre hånd holdt han sju stjerner, og fra munnen gikk det ut et skarpt, tveegget sverd. Ansiktet var som solen når den skinner i all sin kraft. Da jeg så ham, falt jeg som død ned for føttene hans. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.
---