Det begynner med ord

Det er en trend som sier at det ikke er så farlig med forkynnelsen, og selv har jeg nok ofte tenkt at jeg heller ville gått til gudstjeneste dersom det ikke var noen preken i det hele tatt. Men er jeg så sikker på det, egentlig?

Forkynnelse er i ferd med å komme i dårlig lys, på samme måte som oppdragelse og tydelighet har gjort det. Nå skal man ned fra plattformen og investere i relasjoner. Ord biter ikke lenger på oss, sier folk, og det er i fellesskapet og blikkene og smilene at mennesker forandres. Jo, det kan nok være sant. Jeg er for alt dette, men la meg slå et slag for ordene likevel, de meningsbærende, håpsgivende, trosinitierende ordene. Uten dem er vi nakne. Uten dem mangler vi byggesteiner.

Og for all del: vi trenger ikke å kalle det forkynnelse, kall det gjerne noe annet. «Det budskapet en hører,» kaller Paulus det i sin krystallklare tankerekke i Romerbrevet. La oss følge ham, helt fra der han starter hos dem som ikke tror: «Hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Hvordan kan de høre uten at noen forkynner?». Så hopper vi et par linjer, til finalen: «Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord».