Kretsløpet

Etter en dårlig tale liker gjerne predikanter å trøste seg med noen gamle ord fra Jesaja, om vannets kretsløp. «For lik regn og snø som faller fra himmelen og ikke vender tilbake dit før de har vannet jorden, gjort den fruktbar og fått den til å spire, gitt såkorn til den som skal så, og brød til den som skal spise, slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til.»

Etter mangelfulle forberedelser og gjennomsnittlige fremføringer kan man fraskrive seg ansvaret og skyve det hele over på Gud. Og kanskje overivrige kristne også har brukt dette som unnskyldning for ord man har kastet ut i utide i debatter og diskusjoner. Om man tenker sånn, er det nesten som å tvinge Gud til å rydde opp etter seg.

Likevel tror vi at det er sant, vi som kaller oss kirke. Vi tror at vi lever av Guds ord. Og Guds ord er kanskje mye, men det er i alle fall ordene vi finner i Bibelen. Vi tror at bibelordene har en usynlig kraft i seg. Vi tror at de kan blomstre flere tiår etter at de ble sådd. Vi tror at de kan lirke opp låste hjerter og få knytte hender til å åpne seg. Vi tror at Guds ord kan sette i gang reaksjoner som skal folde seg ut i evigheten. Ingenting er forgjeves. Vi tror at dette kretsløpet fra himmelen til jorden og tilbake til himmelen igjen kan ta mennesker nådefullt med seg. Fra Gud, tilbake til Gud, skaperverkets avsender og adresse. Og Guds ord er strømmen som går gjennom det.