Eg kan bli ganske overvelda og imponert over profetane i Det gamle testamentet. Dei var modige, fylt av ei heilt spesiell kraft og med eit oppdrag som kosta mykje. Å gjera seg sjølv upopulær og vera tydeleg, kostar. Å vera motstraums er heller ikkje så veldig artig.
Den Elia vi møter i dagens bibelord, er alt dette, og han framstår som ein folkefiende. Han var den einaste av Guds profetar, mens Baal-profetane var fire hundre og femti. Eg hadde backa ut, trur eg.
Det er mykje som kjennest framandt for oss i dagens bibelord. Men den grunnleggande førestillinga, det som blir spelt opp, er ikkje framandt for oss, for det handlar om to ting: Trua på at Gud er Gud, og å tora å seia det, meina det og visa det i handling, på tross av at det kostar.
Vi har våre ritual, våre kvardagar og våre liv. Men også i våre samtalar om tru og i samfunnet si haldning til det å vera ein truande, kan vi kjenna på ein strid.
Den som kneler, haltar i alle fall ikkje
«Kor lenge vil de halta til begge sider», spør Elia folket sitt. Det er ikkje heilt slik vi introduserer den gåva det er å tru, i våre dagar. Eg håpar at vi møter kvarandre med ei undrande og spørjande ånd, i dialogform, der vi er opne og der vi lærer av kvarandre. Og så er vi samstundes utfordra, då som no, til ikkje å halta for mykje.
Ein tydeleg, eigen ståstad er ikkje til hinder for dialog og gode samtalar om tru. Kanskje tvert om! For når noko er viktig for oss, snakkar vi om det på ein måte som kan gjera inntrykk på dei som lyttar. Ikkje fordi vi alltid skal overtyda i samtale med andre, men for at vi gjennom det vi seier, når vi snakkar om trua vår, set ord på noko av det viktigaste i livet. Og så er Gud heldigvis alltid større enn våre tankar, rammer og førestillingar!
For å seia det med sjølvaste Petter Dass: «Gud er Gud om alle land lå øde, Gud er Gud om alle mann var døde. Om slekter svimler – blant stjernestimler i høye himler utallig vrimler Guds grøde». Når vi les og syng denne salmen, skjønar vi kanskje kvifor det er vanskeleg å fanga alt Gud er, og at vi berre i undring og glede må bøya oss for Gud. Og den som kneler, haltar i alle fall ikkje.
---
1. Kongebok 18,21-26
Elia steig fram for heile folket og sa: «Kor lenge vil de halta til begge sider? Er Herren Gud, så hald dykk til han, og er Baal Gud, så hald dykk til han!» Men folket svara ikkje eit ord. Då sa Elia til dei: «Eg er den einaste som er att av Herrens profetar. Men av Baal-profetane er det fire hundre og femti. Lat oss no få to oksar! Så kan dei velja seg den eine oksen, dela han opp og leggja han på veden; men de må ikkje tenna på. Og eg skal stella til den andre oksen og leggja han på veden, men ikkje kveikja eld. Så kan de kalla på guden dykkar ved namn, og eg vil kalla på Herren ved namn. Den guden som då svarar med eld, han er Gud.» Heile folket svara: «Godt, lat det vera så!» Då sa Elia til Baal-profetane: «Vel dykk ein av oksane og stell han til først, sidan de er flest! Kall så på guden dykkar, men kveik ikkje eld!» Så tok dei den oksen han hadde gjeve dei, stelte han til og kalla på Baals namn frå morgon til middag. «Svar oss, Baal!» sa dei. Men det kom ikkje ein lyd; det var ingen som svara. Imedan hinka og hoppa dei kring altaret dei hadde reist.
---