Det er ingen av læresveinane, eller andre vi les om i bibelen for den del, som gjer så sterkt inntrykk på meg som Peter. Det trur eg er fordi han er så menneskeleg. Eg kan nesten føla at eg er i hans sko i mange ulike samanhengar, anten han er i ferd med å søkkja då han i entusiastisk tru prøver å gå Jesus i møte på vatnet, eller då han forsikra Jesus på forklarelsens berg om at «det er bra at vi er her».
Peter ser på seg sjølv som ein ressurs, og han er fullt og heilt til stades i det som skjer, med ein veldig stor kjærleik til Jesus (og ein god porsjon sjølvtillit). Og så er han liksom heilt på andre sida av skalaen i dagens bibelord. Eg kan kjenna Peters brennande skam i det han skjønar kva han har svart på spørsmålet frå tenestejenta: «Er ikkje du og ein av læresveinane til denne mannen?». Peter svarer «Nei, det er eg ikkje».
I den mørkaste kvelden i den svartaste natta då Jesus treng sine vener aller mest, då sviktar Peter. Det er eit venskapeleg lavmål, rett og slett. Eg kan nesten ikkje tru at det går an. Likevel er det noko eg kjenner igjen i meg sjølv denne skjærtorsdagskvelden. Eg kjenner igjen behovet for å beskytta meg sjølv, frykta for å bli dregen inn i noko som kan kosta noko for meg, bekvemmeligheten ved å lyga i staden for å ta støyten.
Peter elska Jesus også denne kvelden
Då eg som barn song i Norheimsund aspirantkor, framførte vi ein påskemusikal der vi fylgde Peter gjennom dei siste dagane i Jesu liv og over i oppstoda. Den eine songen skildrar det som skjedde denne kvelden, og refrenget går slik: «Nei, du tek feil, nei du tek feil, eg har aldri sett denne mann. Eg kom berre hit for å varma meg, og Jesus, kven er vel han?» Orda og melodien sit i meg enno, dei dramatiske orda og kjensla av det store fallet for Peter. Og samstundes: Heldigvis finst Peter, og han lærer meg at det motsette av kjærleik ikkje er hat, men likegyldigheit.
Peter elska Jesus også denne kvelden, men fordi han var eit menneske klarte han ikkje å stå i dette, og det var faktisk lettare å lyga enn å vera der for Jesus. Det er også mogleg å kjenna seg igjen i. Den brennande skamma i den kalde kvelden minner oss om nåden: At vi kan vingla og vakla og likevel vera ein som Jesus er villig til å bygga kyrkja på, slik han ein gong sa til Peter. Kyrkja er oss; vinglande og vaklande menneske som elskar, av og til synleg og intenst, nokon gonger berre langt inne i oss ein stad.
---
Johannes 18, 15-18
Simon Peter og ein annan læresvein følgde etter Jesus. Denne læresveinen var kjend med øvstepresten, og han kom inn på gardsplassen til øvstepresten saman med Jesus. Men Peter vart ståande utanfor ved porten. Den læresveinen som var kjend med øvstepresten, gjekk då ut og tala med tenestejenta som vakta porten, og fekk Peter med seg inn. I det same seier ho til Peter: «Er ikkje du òg ein av læresveinane til denne mannen?» «Nei», svara han, «det er eg ikkje.» Det var kaldt, så slavane og vaktmennene hadde tent eit bål og stod og vermde seg ved glørne. Peter vart òg ståande der saman med dei og vermde seg.
---