Ettertanke

Ver du eit bål

ANDAKT: Verda endrar seg, men nokon ting endrar seg ikkje: Vi er best i fellesskap

Overskrifta er frå det kjende etterkrigsdiktet «Tung tids tale» av Halldis Moren Vesaas, og det handlar om kva vi kan bety for kvarandre. Avstanden er lang tilbake til profeten Jesaja som vi les om i dagens bibelord. Likevel fortel begge tekstane noko om kva vi menneske har potensial til.

«Ver du eit bål, strål varme i frå deg». Dette diktet har betydd utruleg mykje for utruleg mange. Det kom ut i etterkant av andre verdskrigen, noko som sjølvsagt gir diktet ei ekstra kraft inn i si tid. Men det spørst om ikkje dette også er ord til oss i 2025, like eins som orda frå Jesaja sjølvsagt er det.

For som regel er det noko å finna om vi ser oss tilbake. Vi finn ofte noko vi kan ha godt av, og som vi kan ta med oss inn i vår omskiftelege tid. Jesaja skulle vera eit lys for folkeslaga (litt av ei oppgåve!), og det er kanskje sko som er litt store å fylla for oss som ikkje er profetar. Då er det kanskje enklare om vi skalerer ned litt, og gjer som Vesaas oppfordrar oss til: «Ver du eit bål, strål varme i frå deg».

Nokon ting endrar seg ikkje: Vi er best i fellesskap

Uansett om vi ser slik eller slik på det, er ei av våre viktigaste oppgåver mens vi er her på jorda, å vera noko for kvarandre. Verda er så kald og hard på mange vis. Avisene er fylt opp med artiklar om korleis vi kan bli dei beste utgåvene av oss sjølve, og det skjer gjennom fysisk fostring av eigen lekam. Ein kan ikkje vera usamd i at det er sunt å røra seg, men det spørst no om ikkje det aller viktigaste som kan ha ein lækjande effekt på vårt indre liv, er å ha nokon å vera glad i, og nokon som er glad i oss, ein stad der «hender finn hender, herd stør herd» og «barm slår varmt mot barm», for å sitera Vesaas.

«Ikkje noko menneske er ei øy,» «No man is an island», sa den engelske diktaren John Donne i 1624. Verda endrar seg, men nokon ting endrar seg ikkje: Vi er best i fellesskap, og vi kan, anten vi er profetar eller ikkje, anten vi lever no eller før, bety noko livsforvandlande for kvarandre. Vi kan vera lys og bål.

---

Jesaja 49, 1-6

Høyr på meg, de kystar, lytt, de folk frå det fjerne! Herren kalla meg før eg vart fødd, frå eg var i mors liv, har han hugsa namnet mitt. Han gjorde munnen min til eit kvast sverd, i skuggen av si hand løynde han meg. Han gjorde meg til ei spiss pil, i koggeret sitt gøymde han meg. Han sa til meg: «Du er min tenar, Israel, på deg vil eg syna min herlegdom.» Men eg sa: «Fåfengt har eg streva, på vind og ingenting har eg brukt all mi kraft. Min rett er likevel hos Herren, mi løn er hos min Gud.» «Og no», seier Herren, som frå eg var i mors liv har forma meg til sin tenar for å føra Jakob tilbake til han så Israel kan samlast hos han – eg er æra i Herrens auge, min Gud er min styrke – han seier: «Det er for lite at du er min tenar som skal reisa opp att Jakobs stammar og føra tilbake dei som er att av Israel. Eg gjer deg til lys for folkeslag så mi frelse kan nå til enden av jorda.»

---

Mer fra: Ettertanke