Kan jeg tale til Gud hvis jeg ikke kan komme i kirken? Det spurte en meg om forleden.
For mange virker spørsmålet litt merkelig. Gud er jo overalt! Kan vi ikke henvende oss til Gud hvor som helst? Men hva hvis Gud for deg er knyttet til et sted – hvis kirken er rommet der du kjenner Guds nærvær, eller hvis sakramentene gir deg den guddommelige tilstedeværelsen de lover? Hva da, når dørene er stengt, veien dit er for lang, eller kroppen ikke lenger bærer deg dit?
Slik har det alltid vært for mennesker. Vi søker et fast punkt, et hellig rom hvor våre bønner kan lande. Jødene hadde tempelet, og da det ble ødelagt, måtte de finne nye veier til Gud. Vi bygger katedraler, kapeller, bønnerom – men Gud lar seg ikke stenge inne i stein.
Likevel kan vi føle oss utestengt fra det gode, særlig når troen på at verden kan bli bedre har fått seg en knekk. Vi kan bli rådville. Noen får lyst til å flykte ut av byen, andre slår av nyhetene, kaster seg ut i ekstremsport eller går til yoga. Ingenting av dette er galt. Men vi gjør det av en grunn – for å komme i forbindelse igjen, for å erfare resonans, mener sosiologen Hartmut Rosa. Jeg tror det er lengselen etter noe større, et håp om å fylle livet med en dybde vi ikke helt vet hvordan vi skal nå.
Det vanskeligste er ofte å stå i mørket og vente
Vi tror ofte at vi kan gjenerobre kontrollen ved å innta flere rom, utvide vårt territorium, sikre oss på nye måter. Men kanskje er det viktigste å stoppe opp. Tenke. Lytte. Våge pausen.
Det vanskeligste er ofte å stå i mørket og vente. Vente, når vi helst vil at noe skal skje. Vente, når vi ikke engang vet hva vi venter på. Vi ser verden smuldre i kantene, som om alt det faste blir porøst. Sivilisasjon er en tynn ferniss, men nettopp derfor må vi ta vare på den – som et vern, en ramme som hindrer oss i å sluke hverandre.
Men under alt som rakner, finnes også noe mer. En stillhet som ikke er tom, men fylt av pust. Gud, som ikke er avhengig av vegger og tak, men møter oss i våre lengsler, våre rop om hjelp, vår venting. Akkurat der vi er.
Min yndlingssalme i denne tid er Brorsons Her vil bies, her vil ties, særlig ordene:
«Visst skal du hente kun ved å vente, kun ved å vente vår sommer inn.»
---
Salmene 30,1-13
En salme. En sang til innvielsen av tempelet. Av David. Jeg opphøyer deg, Herre, for du dro meg opp, du lot ikke fienden fryde seg over meg. Herre, min Gud, jeg ropte til deg, og du helbredet meg. Herre, du førte min sjel opp fra dødsriket, du ga meg liv på nytt da jeg var i graven. Spill for Herren, dere hans trofaste, pris hans hellige navn! Et øyeblikk varer hans vrede, hele livet varer hans nåde. Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen blir det frydesang. Jeg kjente meg trygg og sa: «Aldri skal jeg vakle!» Herre, i din velvilje satte du meg på fast fjell; men så skjulte du ditt ansikt, jeg ble grepet av redsel. Til deg, Herre, ropte jeg, jeg ba til Herren om nåde: «Hva tjener det til at blodet renner, at jeg går i graven? Kan vel støvet prise deg? Kan det forkynne din troskap? Hør meg, Herre, vær meg nådig! Herre, vær min hjelp!» Du vendte min dødsklage til dans, du tok sekkestrien av meg og kledde meg i glede. Derfor synger jeg din pris og er ikke stille. Herre, min Gud, jeg vil alltid prise deg.
---