Ordtaket: «Den friske har mange ønsker, den syke har bare ett» passer kvinnen i denne teksten.
Det er lett å ha medfølelse med henne. Hun er en av de mindre heldige i dette livet. Vi vet ikke alderen hennes, men at hun har vært kronisk syk i tolv år. Alvorlighetsgraden på blødningene har gjort henne desperat. I løpet av disse årene har hun brukt alt hun eide og forsøkt alle mulige ting for å få sitt dypeste ønske oppfylt: Å bli frisk. Renhetspraksisen i landet gjør det heller ikke enklere: Så lenge hun blør, blir det hun tar på urent. Har hun altså barn eller mann blir de urene om hun kommer i berøring med dem. Hvilken lidelse! Hva ville man ikke gjøre for å komme ut av noe slikt?
Selv med all smerten, ensomheten og de mange mislykkede forsøkene er hun likevel ikke uten håp. Kvinnen virker å være en av dem som klamrer seg fast til at Gud er nær hos den knuste (Jes 57,15), og lengter etter at det forgjengelige skal bli ilagt uforgjengelighet (1.Kor 15,52-4), og at smerte en dag skal ende (Åp 21,4). Nå har ryktene om Jesus også nådd hennes øre: En kar som stopper for de knuste og syke, forkynner om Guds rike og helbreder. Det ‘lukter’ nærmest revolusjon i gatene, da Jesus trasker nedover med denne store innpåslitne folkemengden etter seg. En slik endring tror hun i så fall er av det gode.
Mye må ha gått igjennom hennes hode: Ville Jesu kraft lege hennes sykdom? Ville hans renhet, dekke over hennes urenhet? Eller ville han selv bli uren om hun rørte ved ham? Av Jesu avsluttende reaksjon virker omsorg å være det eneste som hindrer denne kvinnen i å røre ved ham. Kanskje det også er derfor hun er redd for å si hva som har hendt, fordi Jesus da kunne bli oppfattet som uren? Vi vet ikke, men berøringen av kappefliken gjør under. Hun blir frisk, og Jesus lurer på hvem som rørte ved ham. Kvinnen kommer skjelvende fram. Lukas skriver at hun: «fortalte hvorfor hun rørte ved ham, og hvordan hun var blitt frisk med det samme» (v.47). Det må ha vært musestille i folkemengden, som nå var spent på Jesu respons: Kom han til å vise nåde eller skjelle henne ut?
Mye må ha gått igjennom hennes hode: Ville Jesu kraft lege hennes sykdom?
Fra Jesu munn faller – en av de vakreste tiltalene i evangeliene – ordet datter. Hun er en datter. En Gud elsker. Urenheten hennes er allerede borte, nå forsvinner også skammen og vanæren, og hun gjenreises i alles påhør: «Din tro har frelst deg, datter. Gå i fred!» (v.48).
«Early Christianity touched people. People that weren’t supposed to be touched.» (sosiolog Rodney Stark om kristendommens spredning)
---
Luk 8,43-48
Det var en kvinne der som hadde hatt blødninger i tolv år. [Alt hun eide, hadde hun brukt til leger,] men ingen hadde klart å gjøre henne frisk. Hun nærmet seg Jesus bakfra og rørte ved dusken på kappefliken hans, og straks stanset blødningen. Da spurte Jesus: «Hvem var det som rørte ved meg?» Da ingen ville svare, sa Peter: «Mester, folk presser og trenger seg inn på deg fra alle kanter.» Men Jesus sa: «Det var noen som rørte ved meg, for jeg kjente at en kraft gikk ut fra meg.» Da kvinnen skjønte at det ikke kunne skjules, kom hun skjelvende fram. Mens alle så på, kastet hun seg ned for ham og fortalte hvorfor hun hadde rørt ved ham, og hvordan hun var blitt frisk med det samme. Da sa Jesus til henne: «Din tro har frelst deg, datter. Gå i fred!»
---