Under de signende hender

På den tredje dagen i det nye året, er det noen av de fineste setningene jeg kjenner til vi skal få med oss ut i dagen, og i dagene som kommer i det nye, ukjente året. Jeg syns det er så fint med barn og ungdom i kirka, og ekstra fint er det når samlingen i kirka går mot slutten og jeg skal gi dem det aller fineste kirka kan gi videre: velsignelsen.

«Har dere hørt om Moses?», spør jeg, og de nikker. «Disse ordene dere skal få nå, de har blitt sagt siden Moses levde på jorda, og det er jo kjempelenge siden. Nå, i dag, skal dere få de samme ordene fra selveste Gud».

Det blir så stille, og jeg får si ordene fra skaperen av alle ting, Gud med oss, han som ble menneske for å vise oss veien tilbake der vi hadde klussa det til. Så heldig jeg er! Så heldige vi er, som ennå får stille oss under Guds velsignelse, leve i den hver dag. På Grovane bedehus i Vennesla, henger det et bilde av Jesus med hendene utstrakt, og teksten: Under de signende hender. I mange år leste jeg feil. Jeg trodde det sto signede. For en forskjell!