En himmelsk hærskare sang om fred på jord. Men hvem på kloden hørte himmellyden?
Det gjorde gjeterne, selvfølgelig, fortsatt oppskaket av englebesøket. Men ikke bare de. Sauene deres hørte sangen. Lam, geit og ku og gjeterhunder lyttet også, der de nyss hadde dormet i lysskjæret fra et blafrende bål. Og ute i skyggene lusket ulven, bak en bergknaus lå en bjørn, i randen av ørkenen slumret en løve. Nå spisset de ører, alle sammen. Fredssangen nådde dem og fuglene under himmelen, og liljene, og hoggormen i hulen.
Gjeterne var jo ute. Det var midt i Guds frie natur, midt i skaperverket, englene sang om en frelse og fred som ikke bare er for alle, men for alt. Et gledesbudskap som fortsatt gir gjenlyd på hele kloden, slik oppdraget lød: Forkynn evangeliet for alt Gud har skapt! (Mark 16,15)
Det var midt i Guds frie natur, midt i skaperverket, englene sang
Gjeterne var ute. På markene, like utenfor Betlehem. Og hvem hadde vært der tusen år før? Det hadde gjetergutten David og brødrene hans. Og hvem var far til David? Det var Isai. Så gjetere der i byen, de kjente kanskje en ekstra forventning knyttet til det gamle løftet om Isais rotskudd, kvisten som skulle spire fram i Davidsslekten (Jesaja 11,1–10).
For nettopp da, når denne Davidssønnen blir født, skal også fredsdrømmen bli virkelighet. Da, sier profeten, skal ulv og lam, leopard og kje bo i lag, kalv og løve, ku og bjørn gå på samme beite og småbarn leke med slanger uten at noen eller noe blir skadet eller ødelagt. Nå sto de der, gjeterne, på den karrige jorda utenfor Davids by. Og da, omsider, spirte det fra Isais stubbe!
«Det skjedde i de dager.» Mens en himmelsk hærskare lovpriste Gud og lyden kanskje rakk like til stallen, til de to som våket der – og det lille barnet. Var englesangen den fyrste song han høyra fekk, den vesle gutten de hadde lagt i krybben? Klang den med da han tretti år senere ble lagt i slangens hule, uten at det dødelige bittet bet?
---
Lukas 2,1–20
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem. Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Den salvede, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.
---