Om vi lukkar augene, kan vi kanskje sjå ei ung kvinne, med stor mage, gå barbeint over tunet heime i Nasaret, eller på støvete stiar i Galilea.
Maria veit at tida nærmar seg. Ei lang ventetid, prega av fryd og forvirring, nærmar seg slutten. «Dette er altfor stort!» Det tenkjer ho framleis. Samtidig er ho klar. Ho ventar og lengtar. Ho gledar seg og gruar seg på same tid. Forventninga og frykta bur side om side i hjartet og kroppen hennar.
Maria, ung og spinkel, men tung i kroppen no, har begynt å forberede reisa til Betlehem. Ho brettar bleier og bittesmå plagg – i tilfelle. Samlar saman det mest nødvendige. Det vesle barnet sparkar i magen hennar. Kva veit ho om barnet ho ber på? Kanskje veit ho ikkje så mykje meir ho, enn det andre kvinner veit. Noko har ho kanskje ant. Men det meste er enno i det ukjente.
Den nye framtida begynner med eit svangerskap og ein fødsel
Kvar har Maria roa si frå? Den trur eg ho har fått av Elisabeth. Kanskje tenkjer ho tilbake på tida hjå Elisabeth medan ho brettar tøy? Eg ser for meg møtet mellom dei to: Eg ser for meg ho som er for ung og som ikkje burde få barn – ikkje enno. Og som søkjer ein famn og ei hamn hjå den eldre slektningen sin. Vel framme blir ho møtt av ho som er for gammal og som ikkje kunne få barn – ikkje før no. Dei klemmer og snakkar og gestikulerer og ler. Kanskje gret dei ein skvett også? Og ristar på hovudet? Men når magane deira møtest der i famnen, så er dei ikkje åleine. Det er to små der. Og også nærværet av Ein Stor.
Vi nærmar oss det store mysteriet. Det innerste i verkelegheita. Gud som blir menneske, i Maria sin mage. Den nye framtida begynner med eit svangerskap og ein fødsel. Jesus er Himmelriket som kjem ned. Heilt ned. Blir kropp og hud og pust. I dette vesle barnet begynner Gud på nytt, med verda og med oss. Og i dette vesle barnet får vi eit lite glimt, av det som ein dag skal kome for fullt. I den nye framtida, når alt skal bli nytt.
---
Lukas 1,46-55
Da sa Maria: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navFra slekt til slekt varer hans miskunn over dem som frykter ham. 51 Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet. Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg. Han tok seg av Israel, sin tjener, og husket på sin miskunn slik han lovet våre fedre, Abraham og hans ætt, til evig tid.»
---