Mange liker å si at advent er en ventetid. Jeg har hørt det ofte, og det kan hende det er riktig, men jeg lurer alltid på hva de mener. Hva venter man i tilfelle på? Eller på hvem? Eller for den saks skyld: Hvorfor venter man?
Jeg har inntrykk av at uttrykket ofte betyr å vente på lang juleferie, vente på julegaver, på julemat og lukten av ribbe og pepperkaker, vente på lys og kos. Og det er helt fint, men jeg vil helst vente på mer enn som så.
Salme 33 tegner opp hva jeg vil vente på. På bare noen få linjer mot slutten av den gamle salmen dukker ordet venter opp tre ganger: «Herrens øye hviler på dem som frykter ham og venter på hans miskunn … Vår sjel venter på Herren; han er vår hjelp og vårt skjold ... La din miskunn være over oss, Herre! Det er deg vi venter på.» Det ventes på den Gud jeg tror på og som er personlig.
Det er en gammel, kristen praksis å særlig søke Gud i adventstiden, for å forberede seg på å ta imot han som kom og alltid kommer
Jeg venter på Herren. Bare det. Det ventes ikke for å få noe, ikke for å oppnå tilfredsstillelse eller å få svar på spørsmål. Men det ventes på Gud.
Det er en gammel, kristen praksis å særlig søke Gud i adventstiden, for å forberede seg på å ta imot han som kom og alltid kommer. Og da blir advent til en ventetid. Å sette av en liten lomme av tid, etter som man har mulighet til. Ikke for å få julestemning. Ikke for å bli klokere. Ikke for å bli lykkelig. Nei, egentlig ikke noe av dette. Men for å vente på Herren. Ikke som om jeg venter på bussen mens jeg sjekker telefonen for et eller annet, eller som jeg venter på det neste som skal skje med å fylle tomrommet med hva som helst jeg har tilgjengelig. «Det er deg vi venter på».
Det kan gjøres om morgenen eller om kvelden eller når det måtte passe, men i år vil jeg feire advent ved å sette av litt tid hver dag, til å ikke gjøre noe annet enn å vente på Herren.
Da blir advent ventetid. Ikke å vente på noe. Men å vente på noen.
---
Salmene 33,18-22
Men Herrens øye hviler på dem som frykter ham og venter på hans miskunn, så han kan fri dem fra døden og holde dem i live gjennom hungersnød. Vår sjel venter på Herren; han er vår hjelp og vårt skjold. Vårt hjerte gleder seg i ham, vi setter vår lit til hans hellige navn. La din miskunn være over oss, Herre! Det er deg vi venter på.
---