I dag fortelles historiene og legendene om Sankta Lucia verden over. Jenter går i tog, «hvitkledd med lys i hår».
Jeg tror det er mye ved de fortellingene om Lucia som kan være sant, men det som i alle fall trolig er helt sant, er at hun hadde en effekt på omverdenen sin. Hun spredte lys. Navnet Lucia betyr nettopp det: lys. Og da kan det egentlig være det samme med detaljene. Hennes lys falt på mennesker rundt henne.
Det er her kraften ligger i ethvert liv: om lyset vi bærer kan lyse opp noen andres vei, eller om det varmer et annet menneske. Derfor kommer det i dag en utfordring til oss, som rammer oss midt i desember, midt i en mørk tid på jorden: Bli lys! Vær lys! Kjemp mot mørket! Lys mørket bort!
Vi nordmenn liker å snakke oss selv ned. «Det var da ikke så mye», sier vi kanskje. «Vi har nå ikke så mye komme», sier vi kanskje. Men vi har det. Vi har lys å komme med.
Vi kan velge å si: Ja, jeg er et lys. Jeg vil kjempe mørket tilbake på jorden.
Vi kan til og med velge å gjøre oss til adressat for den blandingen av omfavnelse og oppdrag som Gud leverer gjennom profeten Jesaja i dag: «Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og grepet din hånd. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folket, til et lys for folkeslagene.»
Ja, det er nok sant at de ordene først er sagt til noen helt andre mennesker på et helt annet sted, men vi kan gjøre dem til våre. Vi kan velge å avfeie ordene, men vi kan også velge å la oss treffe av dem. Vi kan til og med velge å la Gud gripe hånden vår.
Og vi kan velge å si: Ja, jeg er et lys. Jeg vil kjempe mørket tilbake på jorden.
Jeg har aldri fått gå i noe luciatog, men jeg vil gjerne koble meg på det toget av lys som alltid går gjennom verden for å spre det gode på de utroligste steder, for å sette foten i døra og presse den åpen inn til mørke rom, for å fortelle verden at det er håp, det er lys, noen bryr seg.
Gud, la mitt lys falle på noen!
---
Jesaja 42,5-9
Så sier Gud Herren, som skapte himmelen og spente den ut, som bredte ut jorden og alt som spirer der, som gir pust til folket på jorden og ånd til dem som ferdes der: Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og grepet din hånd. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folket, til et lys for folkeslagene for å åpne blindes øyne og føre fanger ut av fengselet, dem som sitter i mørke, ut fra fangehullet. Jeg er Herren, det er mitt navn. Min ære gir jeg ikke til andre, min lovsang ikke til gudebilder. De første ting, se, de er kommet. Nå forteller jeg noe nytt. Før det spirer fram, får dere høre om det.
---
