Først og fremst krever det at man går sakte nok
ANDAKT: I lyset fra Guds lampe kan vi se oss selv og komme til oss selv.
I uke 50 skriver Jostein Ørum andakter i spalten «Ettertanke», med utgangspunkt i Dagens bibelord fra Bibelselskapet.
«Jeg kjenner det som jeg bær’ et lys gjennom ei vindall natt,» sier dikteren Hans Børli. Han skriver om alvoret og ærefrykten han kjenner overfor det viktigste han har. I hans tilfelle: kone og barn, men jeg tror det gjelder for alt som er viktig.
Det kjennes iblant som om vi bærer lys i vindall natt. Det som er dyrebart for oss, er som å bære gjennom vind, det krever en del forsiktighet, for alt det er verdt. Den som bærer levende lys i nattevind, kan holde en åpen hånd omkring flammen, som en liten levegg, for å beskytte lyset. Og man må slett ikke holde det for tett og hardt, da vil det slukne. Kanskje man noen ganger til og med må gå baklengs for å la kroppen skjerme lyset for vær og vind. Men først og fremst krever det at man går sakte nok.
En flamme i hendene på en som skynder seg ligger dårlig an. Den som skynder seg med et lys i hendene, kommer kanskje fram dit han skal, men uten lyset brennende.
Bestill abonnement her
KJØP
