Eg trur det blir kviskra fram utruleg mange bønner her i dette landet. Kanskje ekstra mange i desember. Bøner, såre bøner, om vanskelege relasjonar, om barns forventningar som vi ikkje klarer å leva opp til, om tomme lommebøker og kredittkortgjeld, om glatte vegar og mørke tankar, om håp og om fred.
Mine bønner er ofte berre eit sukk, på veg inn i bilen eller når eg legg meg om kvelden. Gud høyrer våre bøner, både dei med ord og dei utan.
Advent med sin fiolette farge minner oss om kor vi høyrer til, og at livet er meir enn det materielle. Den fiolette fargen er blanda saman av jordas raude farge og himmelens blå farge. Jord og himmel møtest – det er det vi førebur i advent. Gjennom tider og hundreår, gjennom profetiar og spådommar, gjennom lengt og liv har menneske gjennom historia sett fram til denne augneblinken i Betlehem der Frelsaren blir fødd.
Eg er glad for at det er den fiolette fargen; sorgfargen, ettertenksomhetsfargen, fastetidsfargen, lidingsfargen som pregar advent
Vi er på den andre sida av dette. Vi er i den nye tida, vi veit at det har skjedd, og for oss er advent ei tid til å bli minna om dette, vår plass i historia og trua sin plass i oss. Og advent er ei tid for årvåkenhet, for å vera opne for det som skjer i oss og rundt oss. Eg trur det er noko godt med det. Eg er glad for at det er den fiolette fargen; sorgfargen, ettertenksomhetsfargen, fastetidsfargen, lidingsfargen som pregar advent.
Ventetida som kan lutra oss og gjera oss klar, opna oss opp og gi oss fokus. Vi menneske treng rom og tid og stader for det som ikkje er så lett. Kvart år det same; nokon i kyrkja står fram og seier at i advent må vi snakka om det koselege og fine, vi må vera på lag med folket og gleda oss over det som skjer, vera positive og relevante.
Eg trur kyrkja er meir relevant enn den anar om vi torer å setja ord på alt det som er utfordrande og vanskeleg i desember (og elles!), i eigne liv og i verda rundt oss. Skal vi vera ei folkekyrkje, må vi ta folk på alvor. Og det er å gi plass for livet, å vera den kanskje eine plassen i samfunnet der det går an å koma slik ein er, be om tilgjeving, begynna på nytt, ta i mot nåden, kjenna fellesskapet varma, gå ut av kyrkja med nytt mot og løfta hovud.
Et lys er tent for det. Og i morgon tenner vi det andre lyset. Signe adventstida di!
I mørket ved vår side står
han som steg inn i våre kår.
Hvert adventslys skal minne om
at Jesus, lysets Herre kom. (Svein Ellingsen, nr. 18 Norsk salmebok)
---
Jesaja 26,15-18
Du har gjort folket større, Herre, gjort folket større og vist din herlegdom, du har utvida alle grensene i landet. Herre, dei søkte deg i nauda og kviskra fram bøner då du straffa dei. Slik ei kvinne vrid seg og skrik når riene kjem og ho skal føda, slik er vi for ditt andlet, Herre. Vi var med barn, vi fekk rier, men vi fødde vind. Vi har ikkje skaffa landet frelse, ingen blir fødd til å bu på jorda.
---