Alle mennesker erfarer mørket. Om natten våger de fleste å slippe taket og falle inn i søvnen, der vi mister kontrollen over alt rundt oss og i oss. Det er en tillit til at livet selv holder oss gjennom natten. Det føles så naturlig for oss å tro at vi vil våkne igjen.
Denne tilliten er enda sterkere hos barnet. Når jeg leser om å «kle oss i lysets rustning», blir jeg tatt tilbake til en liten barnekropp som står en vinterkveld og ser på en syk far. Alt mulig skjer rundt dette barnet, ting hun ikke forstår. Men jeg husker at jeg tenkte: Det gjør ingenting, for jeg har en lysende kappe omkring meg, og den beskytter meg.
Angsten følger ofte med maktesløsheten – vissheten om hvor sårbare vi er i disse kroppene våre
Så blir man voksen, og kanskje har du, som jeg, tenkt på hvor naiv man var. Ja, man var jo et barn, og så smiler vi litt overbærende. Tenk at man faktisk trodde det – at ingenting ondt kunne skje. Nå vet vi at livet inneholder alt. Alt mulig kan gå galt med dem vi elsker, og vi kan ikke alltid gjøre noe med det. Angsten følger ofte med maktesløsheten – vissheten om hvor sårbare vi er i disse kroppene våre.
Og så leser man teksten igjen: Kle dere i lysets rustning. Det er faktisk noe vi kan gjøre.
Da jeg fikk barn, tok jeg frem lyskappen igjen, men på en annen måte. Hver kveld, etter aftenbønnen, sa jeg til barnet: «God natt!» og så: «Nå legger jeg en lyskappe over deg.» Etter hvert, da han fikk språk, la vi en lyskappe på alle i huset sammen. På den måten kan lysets rustning også bli noe vi ber om, noe vi påkaller – en bønn om et lysende nærvær. Slik kan både barn og voksne, unge og gamle, legge seg inn i mørket med en følelse av trygghet, akkurat der de er.
---
Romerne 13,11-12
Dette skal dere gjøre, for dere vet hvilken tid det nå er: Timen er kommet da dere må våkne opp av søvnen, for frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til tro. Natten er snart slutt, og dagen er nær. La oss derfor legge bort mørkets gjerninger og kle oss i lysets rustning.
---
