Det var lørdag morgen. Den tørre veden knirket godmodig i peisen, kaffen var sterk, og dagen var sen om å komme i gang i det langsommelige novemberlyset.
Vi hadde en liten helgetur på hytta – to voksne, et stort barn og en liten hund. Jeg satt og kikket ut på himmelen, som var lys mellom lette skyer, og bestemte meg for at jeg ville gå en tur på grusveien som går tett langs fjorden inn til byen.
Når jeg går tur, foretrekker jeg at det er et formål med den. At hunden skal luftes, er et mål i seg selv, men ellers kan det være å finne bær eller sopp om høsten. Denne dagen ville jeg derimot gå inn for å se etter en gave i den hyggelige bruktbutikken. Litt skattejakt. Sønnen ville bli med, og hunden var nesten selvskreven. Jeg kikket på klokka på mobilen og sa at vi måtte skynde oss hvis vi skulle få litt tid før butikkene stengte klokken 13.
Jeg pakket litt drikke i en liten ryggsekk. Hunden vimset glad rundt. Vi skulle gå cirka 5 km, og jeg la ut i et godt travetempo, som holdt de første 200 meterne. Så kom en sølepytt, full av is, og selv store barn blir små når det er litt is og snø. «Se!» sier han og kneler ned på isen, som knekker. Han løfter opp et stykke is. Jeg har fortsatt effektiviteten i kroppen, men jeg stopper opp. Isen har skapt flotte mønstre over småsteinene, som jeg får lyst til å fotografere. Vi står der. Så går vi videre, og jeg sier at vi nok må øke tempoet litt nå. Vi går langs en liten kanal, som det har seilt skip på for lenge siden. Nå er den dekket av is. Det unge mennesket er nå nede ved vannkanten.
Jeg ser at verden er åpen denne novemberdagen, hvor lyset følger oss hjem
Han kommer opp med et stort stykke is som han holder høyt. «Se!» sier han, og jeg ser på isstykket og på ham som holder det. Jeg ser solen som skinner hvitt gjennom tåketynne skyer. Isflaket i hånden fanger lyset. Jeg tar bilde av solen gjennom isen, som holdes av det store barnet. Vi går igjen, men nå er tempoet senket, og vi blir stående og se på en rovfugl som står helt stille i luften. En håndfull småstein kastes på isen, og vi lytter til de fine små ropene fra steinene. Jeg snur meg, og jeg ser lyset fra solen som omkranser barnet, og jeg ser min blindhet.
Han sier: «Så fint det er å gå her.»
«Ja,» sier jeg. «Det er godt.» Butikkene stenger.
Vi går sammen, og jeg ser at verden er åpen denne novemberdagen, hvor lyset følger oss hjem.
---
Lukas 19,28-40
Da han hadde sagt dette, gikk han videre på sin vei opp mot Jerusalem. Og da han kom nær Betfage og Betania, ved den høyden som heter Oljeberget, sendte han to av disiplene av sted og sa: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Når dere kommer inn i den, skal dere finne en eselfole som står bundet, og som det aldri har sittet noe menneske på. Løs den og lei den hit! Og om noen spør dere: ‘Hvorfor løser dere den?’ skal dere svare: ‘Herren har bruk for den.’» De to gikk av sted, og de fant det slik som han hadde sagt. Da de løste folen, spurte de som eide den: «Hvorfor løser dere folen?» «Herren har bruk for den», svarte de. Så leide de folen til Jesus, la kappene sine på den og lot Jesus sette seg opp. Og der han red fram, bredte folk ut kappene sine på veien. Da han nærmet seg skråningen ned fra Oljeberget, begynte hele mengden av disipler i sin glede å lovprise Gud høylytt for alle de mektige gjerningene de hadde sett. De ropte: «Velsignet er han, kongen, som kommer i Herrens navn! Fred i himmelen og ære i det høyeste!» Noen fariseere i folkemengden sa til ham: «Mester, tal disiplene dine til rette!» Men han svarte: «Jeg sier dere: Dersom de tier, skal steinene rope.»
---