Generasjonen før meg blir noen ganger kalt ironigenerasjonen, og det var etter sigende dem som sørget for at dette ble den rådende humor-sjargongen i noen av mine mest formative år.
Det var en verden med doble betydninger. Det som ble sagt, var ikke det som ble ment. Hvis noen sa at du var veldig smart, mente de egentlig at du var veldig dum.
Første gangen jeg hørte noen sette ord på problemene med en kultur gjennomsyret av ironi, var i en tekst av amerikanske David Foster Wallace.
Han kalte ironistene i sin samtid (80- og 90-tallet) for tyranner. De gjorde det vanskelig å stå for noe og mene det. For på den ene siden var det lett for kyniske ironister å himle med øynene av naiviteten til de som virkelig trodde på noe. Men når de selv fikk kritikk, kunne de bare svare med å si «jeg mener egentlig ingenting av det jeg sier».
Få mennesker har satt så kraftig ord på menneskelig fortvilelse og sinne mot Gud, som noen av salmistene
Salmisten i dagens bibelord ville vært et lett offer. Det er en hemningsløs lovprisning av Gud, på grensen til det naive.
Det høres mildt sagt overdrevent ut når salmisten sier ting som «Herren gir mat til dem som sulter», «verner innflyttere» og «gjør veien kroket for dem som gjør urett.»
En person med sans for ironi, kunne lett hentet fram noen fattige og undertrykte og vist at det fantes flust av dem som ikke fikk mat. Trodde salmisten virkelig at verden var så rosenrød, at Gud fikset opp i alle folks problemer?
Det skal sies at denne lovprisningen ikke står alene. Salmenes bok veksler mellom lovsang og klagesang. Få mennesker har satt så kraftig ord på menneskelig fortvilelse og sinne mot Gud, som noen av salmistene.
Foster Wallace mente at de virkelige rebellene i hans samtid var de som våget å stå for noe de trodde på, i møte med ironistenes anklager om naivitet. Jeg tror ikke nødvendigvis salmisten fornektet realitetene. Det gir mer mening å tenke at dette var en person som levde i en dypt urettferdig verden, men som fastholdt en oppriktig tro på at Gud var en annerledes konge enn fyrstene på jorden. Og som lovpriste Gud for dette.
---
Salmene 146
Halleluja! Lovsyng Herren, min sjel! Jeg vil lovsynge Herren hele mitt liv, synge og spille for min Gud så lenge jeg er til. Stol ikke på fyrster, mennesker som ikke kan hjelpe. De utånder og blir til jord igjen, den dagen faller planene i grus. Salig er den som har Jakobs Gud til hjelper og setter sitt håp til Herren sin Gud. Han skapte himmel og jord, havet og alt som er i dem, han er trofast til evig tid. Han hjelper de undertrykte til deres rett, han gir mat til dem som sulter. Herren setter fri dem som er bundet. Herren gir de blinde syn. Herren reiser de nedbøyde opp. Herren elsker de rettferdige. Herren verner innflyttere. Han holder enker og farløse oppe, men gjør veien kroket for dem som gjør urett. Herren er konge til evig tid, din Gud, Sion, fra slekt til slekt. Halleluja!
---
