«Vannet stiger over hodet mitt, jeg sier: Det er ute med meg»
Slik åpner dagens bibelord. Det tar oss med inn i en konkret lidelse og redsel, på en bestemt tid og et bestemt sted.
Bakteppet for teksten, som er hentet fra Klagesangene i Det gamle testamentet, er Babylons ødeleggelse av Jerusalem i år 586 f.kr. Store deler av israelsfolket er ført bort som slaver. Blant de som er igjen, er sorgen stor.
Vi får høre at byporten ligger øde, barn er ført bort som slaver og mennesker er døde av sult. Samtidig blir folket hånet av sine fiender.
Det tredje kapitlet åpner med at en tydelig «jeg»-person tar ordet. Vi beveger oss fra å skue lidelsen fra utsiden, til å høre den som lider fortelle med egne ord.
Noen ganger har troens fordeler for liv og helse blitt insistert så hardt på, at det er vanskelig å kjenne seg igjen
Han åpner med å si: «Jeg er en mann som har opplevd nød». Videre forteller han at knoklene hans har blitt knust, at kjøttet har blitt tæret bort og at sjelen hans er nedtrykt.
Midt i dette forteller han om noe som gir håp: «Herren er nådig, vi går ikke til grunne.»
Det finnes mye håp i Bibelens fortellinger. Johannes åpenbaring sier til dem som lider at tårene deres en dag skal tørkes bort. Og at døden ikke skal få det siste ordet, fordi Jesus har overvunnet den. Ikke minst, så forteller Bibelen også om en Gud som griper inn i menneskers liv, med redning, mirakler og helbredelse.
Dette håpet har gjennom historien gitt mening og trøst til mange. Men noen ganger har troens fordeler for liv og helse blitt insistert så hardt på, at det er vanskelig å kjenne seg igjen, spesielt for den som opplever lidelse på kroppen.
Da kan det være vel så mye trøst i å høre «jeg»-personens ufattelige lidelse i Klagesangene. Det Bibelen sier om forholdet mellom tro, håp og lidelse kan ikke oppsummeres i et enkelt slagord.
Klagesangene vitner om at menneskers lidelse er reell. At det går an å ta smerte og lidelse på fullt alvor, uten å lukke øynene for noe. Og samtidig holde oppe et håp og en tro på Guds godhet, uten at det eliminerer erfaringen av rå og brutal lidelse.
---
Klagesangene 3,54-57
Vannet stiger over hodet mitt, jeg sier: Det er ute med meg. Jeg kaller på ditt navn, Herre, fra bunnen av brønnen. Du har hørt meg, lukk ikke øret når jeg roper om lindring! Du kom den dagen jeg ropte, du sa: Vær ikke redd!
---
