Salmenes bok i Bibelen er en annerledes bok. Den er en bok som leser oss. Kirkefaderen St. Athanasius (300-tallet) sier om Salmenes bok at den er «som et sammendrag av hele Bibelen». Den er «for den bedende som et speil som lar ham betrakte seg selv og sin sjels bevegelser» – og da ikke bare de oppbyggelige bevegelsene. «Salmenes bok konfronterer oss med vårt hjertes mørke», skriver den katolske biskop Erik Varden i sin lysende bok Homo Castus, som utkom på norsk i forrige uke.
Biskop Erik Varden tilhører cistercienserordenen, som lever etter St. Benedikts klosterregel. Benedikt foreskriver at munkene skal synge Salme 51 ved hvert eneste morgengry, sannhetssøkere som de er. «Hver gang solen går opp, skal de minnes Davids vanære og med det granske sitt eget indre – hva i meg selv er det som står i motsetning til Guds nåde? Samtidig ber de Herren om å tilgi, ordne og lege» skriver biskop Varden. «Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd!» (Sal 51,12)
Salme 51 har innledningen «En salme av David, da profeten Natan kom til ham etter at han hadde vært hos Batseba.» David «representerer den menneskelige tilstand. Når jeg møter David i salmene, møter jeg meg selv. De åpenbarer meg for meg selv» skriver biskop Varden om Davidssalmene. Og som han påpeker et annet sted i Homo Castus: «Vi er ofte en gåte for oss selv.» Det gjelder definitivt på individplan, men i økende grad også på sivilisasjonsplan, tenker jeg. Europa vet ikke lenger hvem hun er.
Ordet kultur kommer av latin cultus, som betyr dyrkning. Alle kulturer springer ut av en kultus, noe de dyrker. Hva og hvem er det vi dyrker i dag? I midten av sivilisasjoner finnes det altere. Hva ofrer vi der, til hvem?
Den europeiske sivilisasjonen ble til gjennom benediktinerklostrene, etter Vestromerrikets kollaps. Ut av folkevandringstidens kaos vokste Europas kultur fram gjennom mennesker som hver morgen lot sjelen sin gjennomlyses av Salme 51.
Alle kulturer springer ut av en kultus, noe de dyrker. Hva og hvem er det vi dyrker i dag?
Kort tid før pave Benedikt XVI gikk av som pave, uttrykte han håp for kristendommens fremtid i Europa. «Evangeliet er eviggyldig og kan derfor aldri slites ut», forklarte paven. Han la til at evangeliet har svar på alle tidsepokers utfordringer og lengsler. Videre forklarte han at «troen på Jesus Kristus rett og slett er sann, og at sannheten aldri går ut på dato».
Pave Benedikt XVI snakket om hvordan «Europas kristne sjel […] forblir forankret i røttene som dette Europa er født av; røtter som skapte kontinentets grunnleggende verdier og store institusjoner i lys av den kristne visjonen». I de unge så Benedikt XVI enda en grunn til håp. «De unge har vært vitne til mye. De har blitt konfrontert med ulike ideologiers og forbrukersamfunnets store løfter, men har opplevd deres tomhet og utilstrekkelighet». Han så at de som er unge begynner å oppleve kristendommens skjønnhet, og at de også etterstreber en versjon av kristendommen som ikke er beskåret eller utvannet, de vil ha «en kristendom i all dens radikalitet og dybde».
Det er min bønn – og garantert også St. Benedikts og pave Benedikts bønn – at Davids ord igjen skal bli Europas bønn: «Jeg ventet og håpet på Herren. Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop. Han dro meg opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på fjell og gjorde skrittene faste.» (Sal 40,2-3)
---
Salmene 40,2-62
Jeg ventet og håpet på Herren. Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop. Han dro meg opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på fjell og gjorde skrittene faste. Han la en ny sang i min munn, en lovsang til vår Gud. Mange skal se det og frykte og sette sin lit til Herren. Salig er den som stoler på Herren, som ikke vender seg til de stolte, til dem som faller fra i løgn. Store ting har du gjort for oss, Herre, min Gud, underfulle verk og planer, ingen er din like. Vil jeg fortelle og tale om dem, er de for mange til å telles.
---
