Det som bygger en sivilisasjon

Salmenes bok i Bibelen er en annerledes bok. Den er en bok som leser oss. Kirkefaderen St. Athanasius (300-tallet) sier om Salmenes bok at den er «som et sammendrag av hele Bibelen». Den er «for den bedende som et speil som lar ham betrakte seg selv og sin sjels bevegelser» – og da ikke bare de oppbyggelige bevegelsene. «Salmenes bok konfronterer oss med vårt hjertes mørke», skriver den katolske biskop Erik Varden i sin lysende bok Homo Castus, som utkom på norsk i forrige uke.

Biskop Erik Varden tilhører cistercienserordenen, som lever etter St. Benedikts klosterregel. Benedikt foreskriver at munkene skal synge Salme 51 ved hvert eneste morgengry, sannhetssøkere som de er. «Hver gang solen går opp, skal de minnes Davids vanære og med det granske sitt eget indre – hva i meg selv er det som står i motsetning til Guds nåde? Samtidig ber de Herren om å tilgi, ordne og lege» skriver biskop Varden. «Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd!» (Sal 51,12)

Salme 51 har innledningen «En salme av David, da profeten Natan kom til ham etter at han hadde vært hos Batseba.» David «representerer den menneskelige tilstand. Når jeg møter David i salmene, møter jeg meg selv. De åpenbarer meg for meg selv» skriver biskop Varden om Davidssalmene. Og som han påpeker et annet sted i Homo Castus: «Vi er ofte en gåte for oss selv.» Det gjelder definitivt på individplan, men i økende grad også på sivilisasjonsplan, tenker jeg. Europa vet ikke lenger hvem hun er.