I forrige årtusen dro jeg på pilegrimsreise til Jerusalem, Betlehem, Jeriko, Nasaret, Galilea og mange andre bibelske steder. Det hellige land kalles ofte for Det femte evangelium, fordi disse bibelske stedene lar deg møte Jesus på en helt spesiell måte. Her var det det skjedde.
St. Hieronymus (347-420 e.Kr.) bodde i Betlehem da han oversatte Bibelen til latin (Vulgata). Han skal ha sagt: «Fem evangelier forteller om Jesu liv. Fire finner du i bøker, og ett finner du i landet som kalles Det hellige. Les det femte evangeliet, og de fire andre vil åpne seg for deg.»
Kristendommen er ikke en luftig, esoterisk religion som svever inni menneskers hoder. Tvert imot har kristendommen beina solid plantet på jorda, i historien. Vi tror på «Abrahams Gud, Isaks Gud, Jakobs Gud. Ikke filosofenes og de lærdes Gud», som Blaise Pascal sa det. Vi tror ikke på en idé. Vi tror at Gud har åpenbart seg i historien. Vi tror at Gud ble menneske og vandret omkring her på jorda, på våre helt konkrete, geografiske steder.
Det å få besøke disse historiske, hellige stedene gav meg en skattkiste full av «ut av tiden og inn i evigheten»-opplevelser som det ennå skinner av. Som J. J. Jansen sier det: «Det største i våre liv som kristne er ikke «de salige stunder» på forklarelsens berg, men gjenskinnet fra dem i vårt daglige liv.»
Det var spesielt å få være i Nasaret, der Gud ble menneske inne i Jomfru Maria, og i Betlehem, der han ble født slik at vi kunne se ansiktet hans. Det var helt spesielt å få være i Jerusalem: Å knele ned ved Golgata og å få komme inn i den tomme graven. Men det var faktisk i Galilea at jeg opplevde at det var lettest å høre stemmen til Jesus. I byene er det så mange forstyrrelser, og det er så mye som er blitt forandret på 2000 år. Når du er ved Galileasjøen, blir du slått av det faktum at «Denne innsjøen og dette landskapet ser ut akkurat slik det gjorde da Jesus gikk omkring her. Til og med lyden er lik.»
Hvis du først har laget et univers og naturlovene i det, så er det opplagt at du også kan bøye de lovene når du vil.
Landskapet i Galilea har brede, fruktbare daler med et rikt landbruk. I dagens bibeltekst befinner vi oss her, nord i Israel, 209 meter under havets overflate, på innsjøen som går under tre navn: Galileasjøen, Gennesaretsjøen og Tiberias-sjøen. Her er det ferskvann 21 kilometer i nord-sør-retning og 11 kilometer i øst-vest-retning.
Disiplene har rodd fra Tabgha, der de nettopp har opplevd brødunderet; det eneste mirakelet (bortsett fra Jesu oppstandelse) som er gjengitt i alle de fire evangeliene. Så mye forteller det mirakelet om Jesus.
Nå er disiplene på vei over sjøen, og de sliter hardt med å ro i motvinden i den fjerde nattevakten, mellom klokken tre og seks. Da kommer Jesus til dem, gående på vannet. For meg er det logisk at Jesus kunne gjøre det. Hvis du først har laget et univers og naturlovene i det, så er det opplagt at du også kan bøye de lovene når du vil. Men disiplene vet ikke dette om Jesus ennå, og de skriker høyt. De blir så skrekkslagne at Jesus sier: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!» Det vil si: På norsk står det at Jesus sier «Det er jeg», men her bruker han egentlig Guds navn, «Jeg er», om seg selv (2. Mos. 3,14). Han er Gud!
I Matteus-evangeliet står det at da Jesus kom opp i båten, falt disiplene «på kne for ham og sa: Du er i sannhet Guds Sønn.» (Matt 14,33) Det er den eneste fornuftige responsen. Kom, la oss tilbe ham! Venite adoremus!
---
Markus 6,45-52
Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mot Betsaida, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde tatt farvel, gikk han opp i fjellet for å be. Da kvelden kom, var båten midt ute på sjøen, og Jesus var alene på land. Han så at de slet hardt med å ro, for de hadde motvind. I den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. Han ville gå forbi dem, men da de fikk se ham der han gikk på vannet, trodde de det var et gjenferd, og skrek høyt, for alle sammen så ham, og de ble skrekkslagne. Men i det samme talte Jesus til dem og sa: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!» Så steg han opp i båten til dem, og vinden stilnet. Men de var helt ute av seg [av forundring], for de hadde ikke fått forstand av det som var skjedd med brødene; hjertene deres var forsteinet.
---
