«Hvordan er det å være voksen, mamma?» Det overrumplende spørsmålet kom fra en av tenåringene en sen nattetime på sengekanten.
«Det fine med å være voksen,» sa jeg, «det er at du vet at Gud er til å stole på. Du vet det fordi du har levd lenge nok til at du har erfart det selv, i ditt eget liv. Du har opplevd mange ganger at Gud har løst problemene dine. Andre ganger har du erfart at han er der sammen med deg gjennom det som du går gjennom. Jo mer du har levd og opplevd, jo mer har du erfart at Gud er til å stole på. Det er ikke bare noe du har lest i Bibelen eller hørt andre si. Du vet det selv. Det er det fine med å bli voksen.»
I denne ukens bibeltekster er det dette budskapet som skinner gjennom i alle bibelutdragene: «Så sier Herren: I nådens tid svarer jeg deg, på frelsens dag hjelper jeg deg.» (Jes 49,8) De neste fem dagene skal vi bli med på tre dramatiske historier til sjøs, vi skal møte den lamme ved Betesda-dammen og vi skal treffe David som opplevde at Gud dro ham «opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen.» (Sal 40,2)
Alle disse bibeltekstene er ulike vinklinger på det samme temaet: At Herren Gud frelser. Til og med navnet Jesus betyr nettopp det. Jesus er den latinske versjonen av det greske Iesoús, som igjen er dannet av det hebraiske Jeshúa som betyr Gud frelser.
«Vent på Herren» er et budskap som gjentas igjen og igjen i Bibelen. Fordi så mye handler om dette: At ting ikke bare må være rett, det må også få skje i Guds tid. Og Guds timing er alltid perfekt. Han svarer i nådens tid.
Livet er en øvelse i å stole på Gud
Rett som det er, kommer Gud i grevens tid. Store norske leksikon beskriver det godt: «Grevens tid er et uttrykk som betyr riktig eller heldig tid. Å komme i grevens tid vil si å komme i det heldige øyeblikk slik at man oppnår noe eller får forhindret noe, gjerne i siste liten.» I siste liten. Sånn oppleves det ofte. Da får jeg vokst så mye i troen og tilliten som det bare går an.
Når jeg står foran store, helt uoverstigelige problemer, så blir jeg med Moses til Rødehavet. Hvordan tror du det er å ha tatt med seg et helt folk ut på flukt, foran deg ligger Rødehavet og ingen båter er i sikte? Hva gjør du da?
Da ser du deg bakover. Ved første øyekast ser du bare Faraos hær. Men prøv å se enda lenger bak. Se tilbake til det som Gud allerede har gjort i livet ditt. Hva ser Moses da?
Han ser hvordan Gud reddet ham allerede den gang Farao gav ordre om at jordmødrene skulle drepe alle jødiske guttebarn. Faraos datter fant baby Moses i en kurv i sivet på Nilen, og hun reddet ham (2. Mos 2,10). Nå står mannen fra sivet foran den uoverkommelige Sivsjøen. Moses har gjort alt han kan. Det vanskeligste gjenstår imidlertid – å vente på Herren.
Da får Moses oppleve underet: Gud lager en vei gjennom problemet og Gud går sammen med folket sitt på den veien. Corrie ten Boom gikk gjennom Rødehavet – en tysk konsentrasjonsleir – under 2. verdenskrig. Etterpå sa hun: «Du kan aldri lære at Kristus er alt du trenger før Kristus er alt du har».
Jesus har aldri gitt oss løfter om et enkelt liv her på jorden. «Derimot viser Jesus oss veien til store ting, til det gode, veien til det ekte livet» sier pave Benedikt XVI. Det livet vil jeg ha. Livet er en øvelse i å stole på Gud. Han er trofast. Gjennom hele Rødehavet og helt inn i Det lovede landet.
---
Jesaja 49,8-10
Så sier Herren: I nådens tid svarer jeg deg, på frelsens dag hjelper jeg deg. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folket for å gjenreise landet og skifte ut eiendommer som ligger øde, for å si til fanger: «Gå ut!» og til dem som er i mørket: «Kom fram!» De skal beite langs veiene og finne beite på alle snaue høyder. De skal ikke sulte og ikke tørste, hete og sol skal ikke ramme dem. For han som er barmhjertig, skal føre dem og lede dem til kilder med vann.
---