I dag ser eg for meg eit lite barn som har lært seg å gå og som har begynt å utforske verda. Begge deler fyller barnet med fryd. Og samtidig er behovet sterkt for stadig å vende tilbake til utgangspunktet, til det trygge, faste punktet hjå mor eller far. Der blikk og andlet, fang og favn, skaper eit rom å søke tilflukt og tryggheit i – innimellom alt dette frydefulle og samtidig litt skumle.
Behovet for tryggheit på den eine sida og lengselen etter friheit på den andre. Nokon søkjer mest det eine, andre søkjer mest det andre, kanskje. Men for dei fleste av oss kjempar desse to om plassen i oss gjennom heile livet, trur eg. Vi treng ein stad å søkje tilflukt, der vi kan trekke oss tilbake, vere heilt trygge, vere oss – utan skam. Og vi treng å kjenne oss frie og ha mot til å møte det som er der ute.
Og kanskje heng dei saman, desse to. Om vi får erfare at det finst eit rom der vi er trygge, så vil vi kanskje også, gjennom dette, kjenne oss frie, kjenne at dette leier oss vidare og set oss i rørsle, utover.
Den gode påminninga til oss i dag er at vi slepp å velje mellom desse to. Livet med Gud gir oss begge deler. Frelse er tryggheit og friheit, ro og rørsle på same tid.
Overgjeving. Har du smakt på det ordet? Å overgje seg til Gud er ikkje å bli liggande der i ein haug. Det er å bli reist opp, finne att styrken i føtene, finne att motet til livet der ute.
Teksten i dag får meg til å tenkje på eit dikt av Marit Kaldhol, som eg har fått lov til å dele her. Som ei nyskriven Salme 23 opnar dette diktet opp eit rom for oss, eller minner oss på at dette rommet alltid er der vi er:
aldri så langt heimafrå aldri lenger heimafrå enn at der finst ei trapp å sette seg på
aldri lenger heimafrå enn at lyden av vatn når øyret mot kveld
aldri lenger heimafrå enn at skuggen gir kvild til nattekroppen
aldri så langt heimafrå at ikkje ansiktet har ei innside der bordet er dekka med brød og vin
---
Salmane 31,2-6
Herre, eg søkjer tilflukt hos deg, lat meg aldri bli til skamme! Fri meg ut i di rettferd! 3 Vend øyret til meg, skund deg og redd meg! Ver meg eit vern og eit berg, ei borg til frelse! 4 Du er mitt fjell og mi borg; for ditt namn skuld fører og leier du meg. 5 Løys meg or garnet dei har spent ut for meg! For du er mi tilflukt. 6 I dine hender gjev eg mi ånd, du løyser meg ut, Herre, du trufaste Gud.
---