En fin fadderoppgave

Farfar – for anledningen forfremmet til fadder – tok det vakre dåpslyset i hendene og tente det andektig i Kristus-lyset, et stort kubbelys framme i koret. Selve dåpen hadde skjedd for få minutter siden. Jeg hadde velsignet barnet og presentert vår nye bror i Kristus for menigheten. Veslegutten ble møtt med applaus, men da farfar tente lyset, var det et øyeblikks stille forventning i kirken – før lyden av de kjente Jesus-ordene: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.»

Ikke mange bibelord siteres så ofte og høres av så mange som dette. I Den norske kirke er det et fast ledd i dåpsliturgien. Vi gjentar og gjentar – og aner mer enn vi forstår at lyset Jesus gir, det trenger både dåpsbarnet og alle andre. Livsveien er aldri bare lys. Mørket truer både liten og stor. Lyset trygger, lindrer og leder.

Han er lyset, slik at vi kan ha lyset. Vi får det når vi følger ham, og det kan vi gjøre fordi han oppsøker oss og følger oss alle dager inntil verdens ende.