I dag feirer vi festen for korsets opphøyelse, kalt «korsmesse om høsten» på primstaven. På denne dagen var det at den hellige keiserinne Helena (ca. år 250-330) gjenfant det sanne korset i Jerusalem.
Legenda Aurea forteller at Helena fant tre kors og fire nagler i en steincisterne like øst for Golgata. Det var usikkert hvilke kors som var røvernes og hvilket som var Kristi kors, for skiltet hadde løsnet. Derfor ble en død mann lagt på korsene etter tur. Da skjedde miraklet: Mannen ble levende igjen og slik ble Kristi kors identifisert. Dødens tre – korset – var blitt livets tre (1. Mos 3,22).
Gjennom hele Kirkens historie myldrer det av sterke, kvinnelige troshelter. Selv valgte jeg konfirmasjonsnavnet Helena etter nettopp Sta. Helena. Hun sørget for at hele fire kirker ble bygd i Det hellige land, deriblant to av verdens viktigste: Fødselskirken i Betlehem og Gravkirken i Jerusalem. Det var i disse kirkene jeg møtte Helena for første gang og at hun ble «min». Min helgen. Min venn i himmelen. 28 år senere stod jeg i en vakker kirke i Roma som minnet meg underlig sterkt om Fødselskirken i Betlehem. Over hele korbuen i Santa Maria della Vittoria hang det krystallkandelabere og blinket, tett i tett. Søylene var smykket med kalkmalerier, andre søyler hadde geometriske, jødiske mosaikkmønstre.
På vei ut kjøpte jeg et ikon av den hellige Helena. Da fortalte de at i denne kirken står sarkofagen til Sta. Helena! Typisk Roma. Typisk Gud. Slik er det å være en del av Guds spennende historie. Du snubler over skatter over alt.
Alle har vi del i stafettoppdraget med å ta imot og gi troens skatt videre, helt til Jesus kommer igjen
Dagen etter dro jeg til kirken Santa Croce in Gerusalemme, altså Det hellige kors av Jerusalem – også dette en kirke som Sta. Helena fikk bygget. Santa Croce er en av de sju valfartsbasilikaene som alle pilegrimer til Roma tradisjonelt besøker. Her kan du med egne øyne se noen av kristenhetens aller største skatter: Tre fragmenter av Jesu kors. To av tornene fra Jesu tornekrone. (Selve tornekronen er i Notre Dame i Paris.) Én av naglene. Skiltet der det står Jesus fra Nasaret, jødenes konge på hebraisk, latin og gresk (Joh 19,19). Og til sist apostelen Thomas’ pekefinger, som berørte Jesu sår (Joh 20,27).
I dag, 14. september, er denne kirken garantert full av pilegrimer. Da jeg var der i februar, var det så få folk at det var lett å meditere uforstyrret over de store mysteriene som kirken rommer. Det var helt stille, men likevel har jeg aldri før opplevd at så mye musikk har trengt seg fram i meg. Den ene sangen etter den andre vellet fram, og gjenfortalte alt det som Jesu offer på korset betyr for meg. Jeg trengte ikke bestemme meg for å tilbe Jesus. Det skjedde helt av seg selv. Ånden i meg bare satte i gang.
Deretter gikk jeg en kilometer borti gata, til Scala Santa, de hellige trappene fra Pilatus’ borg, som Sta. Helena tok med fra Jerusalem. Dette er marmortrappene som Jesus gikk opp (Matt 27,11). Her kan du også gå – men bare på kne, i bønn.
Dette er avgjørende med kristendommen: Vår tro tar utgangspunkt i historiske hendelser som virkelig har skjedd. Derfor finnes det spor av den i atomer som fortsatt er blant oss. Kirken har voktet disse skattene kontinuerlig gjennom alle århundrer. Alle har vi del i stafettoppdraget med å ta imot og gi troens skatt videre, helt til Jesus kommer igjen.
Ave Crux, spes unica! Hill deg, kors, vårt eneste håp!
---
Esekiel 37, 1-10
Herrens hånd kom over meg. Ved Herrens ånd førte han meg ut og satte meg ned i en dal som var full av knokler. Han førte meg omkring blant dem. Se, det lå en stor mengde knokler utover dalen, og de var helt tørre. Da sa han til meg: «Menneske, kan disse knoklene bli levende igjen?» Jeg svarte: «Min Herre og Gud, det vet bare du.» Han sa: «Tal profetord over disse knoklene og si til dem: Tørre knokler, hør Herrens ord! Så sier Herren Gud til disse knoklene: Se! Jeg lar det komme ånd i dere, så dere blir levende. Jeg fester sener på dere, legger på kjøtt, trekker hud over og gir dere åndedrett så dere blir levende. Da skal dere kjenne at jeg er Herren.» Jeg talte profetord, slik jeg hadde fått påbud om. Se, jeg profeterte, og det begynte å buldre og skjelve. Knoklene la seg inn mot hverandre, knokkel mot knokkel. Jeg så, og se! – det kom sener og kjøtt på dem, og hud ble trukket over. Men ånd manglet de. Da sa han til meg: «Tal profetord til ånden! Menneske, tal profetisk og si til ånden: Så sier Herren Gud: Kom, ånd, fra de fire vindretninger og blås på disse drepte så de blir levende.» Jeg talte profetord, slik han hadde befalt meg. Da kom det ånd i dem, så de ble levende. De reiste seg opp og sto på føttene. Det var en umåtelig stor hær.
---
