I Kirkens mylder av helteskikkelser, er den hellige Johannes Chrysostomos (349-407) en av de mest betydningsfulle. Sannsynligvis er han en av de største predikantene som noensinne har stått på en kristen talerstol. I dag feirer vi hans minnedag.
St. Johannes ble født rundt år 349 i Antiokia i nåværende Tyrkia, der han fikk en kristen oppdragelse. Han vokste opp til å bli en innflytelsesrik person, både som diakon, prest og patriark av Konstantinopel, og ikke minst som en utrettelig forkynner av evangeliet.
Med et skarpt intellekt og en enestående veltalenhet fikk han tilnavnet Chrysostomos, som betyr «gullmunnet», derfor kalles han gjerne Jon Gullmunn på norsk. Talene hans var kjent for å ha en så spesiell kraft og klarhet at de traff både vanlige folk og maktpersoner.
Jon Gullmunn er én av bare 35 personer i kirkens 2000 år lange historie som har fått den ærefulle tittelen kirkelærer. Arven etter ham strekker seg langt utover samtiden hans. Han etterlot seg rundt 700 prekener, hundrevis av brev og en mengde teologiske verker. De viser en forkynnelse som var dypt rotfestet i Skriften, og som fortsatt gir innsikt og inspirasjon.
Som patriark av Konstantinopel (nå Istanbul) talte Jon Gullmunn med inderlighet og fryktløshet. Han var aldri redd for å konfrontere tidens synder og feil, selv når det førte til motstand fra makteliten. Han talte åpent mot luksus og umoral, særlig ved keiserhoffet i byen.
Her, i det bysantinske rikets hovedstad, var han omgitt av rikdom og makt på alle kanter, men han valgte likevel å leve enkelt. Han nektet å holde overdådige sammenkomster, fokuserte på å hjelpe de fattige og satte en høy standard for prestenes moral. Dette gjorde at han vant støtte blant vanlige folk, men det gjorde ham samtidig upopulær blant de rike og mektige. Særlig keiserinne Eudoxia følte seg krenket av prekenene hans. Etter å ha blitt utsatt for falske anklager døde Johannes i eksil, lørdag 14. september i 407 e.Kr. Hans siste ord var: «Ære være Gud for alle ting».
Han var aldri redd for å konfrontere tidens synder og feil, selv når det førte til motstand fra makteliten
St. Johannes’ død var ikke slutten på hans liv. Det var begynnelsen på hans liv i evigheten (1. Kor 15,22). Det er derfor vi feirer helgener på deres dødsdag – fordi det er deres himmelske fødselsdag.
Det er få personer fra 300-tallet vi har så mange sitater fra som Jon Gullmunn. Her er for eksempel hans ekteskapsråd: «Når datteren din skal gifte seg, så ikke se etter hvor mye penger en mann har. Se heller etter fromhet, mildhet, visdom og frykt for Herren, hvis du vil at datteren din skal være lykkelig.» «Kjærligheten mellom mann og kone er kraften som sveiser samfunnet sammen.»
Få sier det så treffende som ham om bønn: «Den som kan be oppriktig, er rikere enn alle andre, selv om han er den fattigste av alle. På den annen side; den som ikke tyr til bønn, selv om han sitter på en konges trone, er han den fattigste av alle.»
Johannes Chrysostomos er kjent for sine treffende onelinere: «Den rike mannen er ikke han som er i besittelse av mye, men han som gir mye.» «Troskap i små ting er en stor ting.» «Bare de som ikke kjemper blir aldri såret.» «Skam deg når du synder, ikke når du omvender deg.» «La ingen sørge over at han har falt igjen og igjen, for tilgivelsen har stått opp fra graven!»
Ære være Gud for alle ting.
---
1. Korinter 15,20-28
Men nå er jo Kristus reist opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. Men hver i sin tur: Kristus er førstegrøden. Deretter, ved hans gjenkomst, følger de som hører Kristus til. Så kommer slutten, når han overgir sin kongsmakt til Gud, sin Far, etter at han har tilintetgjort alle makter, myndigheter og krefter. For han skal være konge helt til Gud har lagt alle fiender under hans føtter. Den siste fienden som blir tilintetgjort, er døden. For alt la han under hans føtter. Når det står alt, er det klart at Gud er unntatt. Det er jo Gud som legger alt under ham. Men når alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg Gud, som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle.
---