Vi mennesker er så skjøre. Så lett forgjengelige. Allerede kort tid etter dødsøyeblikket begynner prosessene som bryter ned kroppen. Av jord er vi kommet, og til jord blir vi igjen.
Men historien om oss stopper ikke der, takk Gud. I Guds Ord er det fullt av bibelvers som gjør at vi kan møte døden med en trassig bekjennelse om at vi tror på «legemets oppstandelse og det evige liv». Bare hør: «Jeg vet at min gjenløser lever. Som den siste skal han stå fram i støvet. Når huden er revet av meg og kjøttet er borte, skal jeg se Gud. Mine øyne ser, det er jeg som får se ham, ikke en fremmed. Mitt indre fortæres av lengsel!» (Job 19,25-27)
Har du en versjon av Händels Messias tilgjengelig? Finn det første sporet i del tre, eller gå inn på YouTube og søk på for eksempel ‘I know that my Redeemer liveth, Parcells’. Bli stille. Lytt. Jeg lover deg: Har du ikke fått legemets oppstandelse inn i troen og under huden før, så gjør du det da. Når alt arrangement bare forsvinner og solisten for andre gang synger «and He shall stand» («og Han skal stå») – da er det som om hele verden forsvinner og bare Jesus står igjen. Omtrent som når du dør.
Händels arie går direkte fra Jobs bok til 1. Korinterbrev: «For basunen skal lyde, de døde skal reises opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» (1. Kor 15,52 ff)
I Guds Ord er det fullt av bibelvers som gjør at vi kan møte døden med en trassig bekjennelse om at vi tror på «legemets oppstandelse og det evige liv».
I møte med døden har tidligere århundrer mye å bidra med. «Kanskje det viktigste vi kan lære, er å lære å dø,» sa presten Børre Knudsen. Derfor, når jeg kjenner at jeg ikke helt har taket på dette – når jeg trenger å øve meg på å dø – så leser jeg en eldgammel bønn for den døende. Commendatio animæ fra 400-tallet er vakker, sann og god. Når jeg en dag skal dø, håper jeg at det er noen der som kan be denne kraftfulle bønnen over meg:
«Gå ut, du kristensjel, fra denne verden i Guds, den allmektige Faders navn som skapte deg, og i Jesu Kristi, den levende Guds Sønns navn som led for deg, og i Den Hellige Ånds navn som ble utgydt over deg.
I dag skal fred være i din bolig, og ditt tilholdssted skal være i det hellige Sion sammen med den hellige og ærerike Guds Mor, Jomfru Maria, med den salige Josef, med engler og erkeengler […] og med alle Guds hellige.
Jeg anbefaler deg til den allmektige Gud, kjære søster/bror, jeg overgir deg til ham hvis skapning du er, så du kan vende tilbake til din Skaper, han som dannet deg av jordens muld.
Måtte den hellige Maria, englene og alle de hellige løpe deg i møte når du forlater dette liv. Kristus befri deg, han som for deg ble korsfestet. Kristus befri deg, han som for deg gikk i døden. Kristus den levende Guds Sønn, ta deg inn i sitt Paradis, så du i hans hjord kan erkjenne ham som den sanne Hyrde. Han løse deg fra alle dine synder og gi deg rom blant sine utvalgte. Da skal du se din gjenløser ansikt til ansikt, og evig slukke din tørst i beskuelsen av den levende Gud.»
Amen!
---
Job 19,21-27
Spar meg, ja, spar meg, mine venner! For Guds hånd har rørt ved meg. Hvorfor jager dere meg slik også Gud gjør? Blir dere aldri mette av mitt kjøtt? Om bare mine ord ble skrevet ned, om de ble ført inn i en bokrull, formet med griffel av jern og med bly, risset i stein for alltid! Jeg vet at min gjenløser lever. Som den siste skal han stå fram i støvet. Når huden er revet av meg og kjøttet er borte, skal jeg se Gud. Mine øyne ser, det er jeg som får se ham, ikke en fremmed. Mitt indre fortæres av lengsel!
---