17. september 2009. Det er en helt vanlig morgen da søsteren min sykler til skolen. Livet smiler til henne. Den dagen får jeg den verste telefonen jeg noen gang har fått.
«Hei, det er pappa. Søsteren din har vært i en ulykke. Sykkelen skled på bybanesporet og hun har blitt overkjørt av en buss. Vi er på intensiven nå. Hun har en alvorlig hodeskade og er i koma.» «Kommer hun til å overleve?» spør jeg. «Vi vet ikke,» svarer han. «Jeg kommer med en gang,» sier jeg.
Den morgenen får en forbeder og nær familievenn et ord fra Gud til oss. Det er fra Jobs bok 37,14: «Stå stille og gi akt på Herrens under.» Det ordet kommer til å bære oss i ukene som venter. Gjennom alt får vi være i en overnaturlig fred og visshet om at søsteren min er i Herrens hender.
CT-bildene viser at hun har fått en hjerneskade i den alvorligste kategorien. Medisinsk sett er det ikke noe håp. Halvparten av de som har en så alvorlig skade, dør. De som overlever, forblir ofte i vegetativ tilstand.
«Talita kumi», sier jeg til henne i koma. «Pike, stå opp!» Vi spiller yndlingsmusikken hennes – «Dawn» og de andre vakre pianostykkene fra Pride and Prejudice-filmen. Bare Gud vet hva som skjer der inne i hjernen. Dagene går. Hun er som vår Tornerose; hun bare ligger der på puten med sitt blonde hår og sover i 100 år. Umulig å vekke.
Det er en rar tilstand å befinne seg i: Så mye smerte, og så mye fred, midt i en situasjon som ser fullstendig håpløs ut. Det å få bli båret av en så forunderlig tillit til Guds løfte til oss – selv om vi ikke ser tegn til at han gjør noe som helst. Det er jo ikke til å forstå.
Men når Gud har sagt det til forbederen, så skal vi få stå her ved sykesengen og se Herrens under. Det vet jeg. Det jeg ikke vet, er at forbederen fikk akkurat det samme bibelverset fra Gud da hennes egen tenåring hadde hjernekreft i terminal fase i 1975. Han ble spontant helbredet etter forbønn, og mirakelet ble dokumentert på Haukeland. Det oppdaget jeg først i forrige uke.
Det var en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud
Men tilbake til søsteren min. For det skjer jo der foran øynene våre! Underet. Hun er fortsatt i komatilstand – vi snakker til henne, hun svarer oss ikke. Men så setter vi på en cd med Maria Solheim som synger Jeg er i Herrens hender, og mens hun hører på dette begynner hun å synge med sin nydelige sopran:
«Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer. I smil og gråt jeg kjenner at Herren er meg nær.
Om jeg i dype daler må gå den tunge vei, fra himlens høye saler hans øye følger meg.»
Det er den sterkeste musikalske opplevelsen jeg noen gang har hatt. Og det var en genuin erfaring av at midt i livets verste smerter, akkurat der er Gud. På bunnen. Gud bor på bunnen.
3,5 måneder etter ulykken er hun tilbake på skolen og holder et strålende foredrag om Golda Meir som hun har skrevet uten hjelp av noen. Hun får 6. Nevrologen hennes sier rett ut til oss: «Jeg tror ikke på Gud, så jeg har ingen forklaring.»
Nå i sommer stod hun den vakreste brud. Jeg spurte henne om det er greit at jeg deler historien hennes i Vårt Land nå. Hun svarte: «Selvsagt. Når Jesus gjør et sånt tegn og under, så er ikke historien min. Den tilhører alle.»
Jesus lever og han gjør mirakler, tegn og under i dag. Jeg så det skje rett foran øynene mine; talita kumi-underet i Bergen. «Stans og legg merke til Guds under!» (Job 37,14).
---
Markus 5,35-43
Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.
---
