Nå er det mye! Jeg syns på mange måter det brenner overalt. Det er kriger nært oss, mer fattigdom, flere som sliter både mentalt, økonomisk og på annet vis. Det er mye vanskelig som har mange forskjellige navn, og det er mange som kjenner seg litt motløse.
Denne avis-andaktsuka slutter med håp: «Derfor mister vi ikke motet», for vi har noe mere i vente, noe bedre. Asbjørn Arntsen har skrevet en av de aller vakreste håpssangene jeg vet om. Den heter «Sangen om livet», og har dette refrenget: «Syng på din vandring når du er glad. Nynn det i motgang, vit også da: Håp om en fremtid har du, min venn. Alle Guds barn har det beste igjen».
Jeg har noen ganger begravelser, og av og til må jeg gå i noen selv. Så vondt og så vanskelig. Et menneske noen var glad i er her ikke mer. Det er vondt å miste. Så fint da å kunne være en håpsbærer, lese og formidle ordene fra han som sa: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg skal leve om han enn dør, og hver den som lever og tror på meg skal aldri i evighet dø».
Jeg kan ofte kjenne på redsel for om troen min holder. Min tro kan ikke frelse meg, men han jeg tror på har sagt at han kan
Og så føyde han til det fineste: «Tror du dette?» Tenk om han hadde spurt: «Forstår du dette?» Noen ganger synes jeg at jeg skjønner ingenting. Tro er ikke å forstå, det er å hvile i noe som er ferdig. Jeg kan ofte kjenne på redsel for om troen min holder. Min tro kan ikke frelse meg, men han jeg tror på har sagt at han kan. Han går ved min side, han leder meg på veien, og han blir ikke trett, han som jeg. Og til slutt må han ta meg til det stedet som han har lovet sine barn, stedet med alle rommene, det evige håpet, det evige livet, stedet der Gud er alt i alle, det gode landet.
Det er ikke til å forstå. Ingen av oss klarer å romme dette, men vi kan tro på det, holde det for sant, hvile i det som er gjort ferdig. «Vi har ikke det synlige for øyet, men det usynlige. Derfor mister vi ikke motet, men vakler videre, trygg i tro, sammen med ham med all makt i himmelen og på jorden.
---
2. Korinter 4,16-18
Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengslene vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som veier uendelig mye mer. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.
---