Dagens tekst er en davissalme som bærer preg av frustrasjon, kanskje redsel også, og muligens ispedd et snev av sinne. David føler seg urettferdig behandla, men han vender seg til Gud midt i alt det meningsløse.
Det er mye jeg liker med Davids salmer. Han snakker til Gud som til en venn, en fortrolig. Han gjør seg ikke til, later ikke som om ting ikke gjør noe. Neida, han blottlegger seg helt, vrenger sjelen sin til Gud, og sier det han kjenner på. Han på en måtte lesser av seg alt han tenker. Jeg liker det. «Kast på Herren det som tynger», står det, og der er David et forbilde for meg. Han kaster på Herren.
I dag har jeg lyst til å gjøre som David. Istedenfor å bite ting i meg, bokstavelig talt, så vil jeg prøve å kaste på Gud; det vonde, urettferdige, uforklarlige, det jeg forstår og det jeg ikke forstår. Jeg vil si som David: «Herre, hvor lenge vil du se på? Berg mitt liv fra deres herjinger, det eneste jeg har fra løvene».
Mormor var en troshelt for meg. Mormor ropte lite, men hun levde ut troen sin på en nydelig og stillferdig måte. Mange av hennes enkle, men likevel så store setninger lever inni meg enda. I krevende tider, kunne mormor si: «Nå har jeg lagt det hos Gud, så nå må det ligge der». En trygg, tillitsfull tro på noe større, sterkere, en som kan rydde en vei der vi ikke ser en.
Mormor var en troshelt for meg. Mormor ropte lite, men hun levde ut troen sin på en nydelig og stillferdig måte, men mange av hennes enkle, men likevel så store setninger lever inni meg enda
I kirka har vi laga fine, velformulerte liturgier som skal romme så mye. Jeg har sansen for Davids direkthet. Sånn var det også med disiplene – de bare sa det rett ut som det var når bølgene slo over båten: «Bryr du deg ikke om at vi går under?» Gud har bedt oss å komme. Vi maser ikke, er ikke i veien eller til bry. Han tåler alt, og han tåler oss. Vi kan enda legge hos Gud: ærlig liv, følelser, tanker, fremtiden, og vente til han svarer – på sin måte og i sin tid.
---
Salmene 35,11-17
Falske vitner reiser seg, de spør meg om slikt som jeg ikke vet. De lønner godt med ondt, jeg er helt forlatt. Men jeg kledde meg i sekkestrie da de var syke. Jeg plaget meg med faste og ba med hodet bøyd som for en venn eller bror. Lik en som sørger over sin mor, gikk jeg nedbøyd i svarte klær. Men når jeg snubler, blir de glade og samler seg. De samler seg mot meg, de slår uten at jeg vet om det, de river og sliter uten stans. Ugudelige som de er, spotter og håner de, de skjærer tenner mot meg. Herre, hvor lenge vil du se på? Berg mitt liv fra deres herjinger, det eneste jeg har, fra løvene!
---
