Den nye domprosten i Kristiansand kommer inn døra i en forrykende fart. Like før intervjuavtalen har Nils Terje Andersen vært oppe på bispedømmekontoret over gata for å få hjelp. Som nyslått arbeidsgiver er det mye som skal læres, og av og til kan det ta lenger tid enn de få minuttene han har til rådighet.
Men nå er han på plass.
Siden han begynte i jobben i januar har det gått i ett, og han har ikke helt rukket å gjøre kontoret til sitt. Fortsatt står det igjen noen gjenstander fra forgjengeren, så på spørsmål om hvem som er avbildet på et gammelt fotografi inne i glasskapet, har ikke Andersen peiling.
– Det har vært veldig gøy, alt sammen, sier han om den nye hverdagen.
– Jeg har jo aldri hatt noen prost i magen, så det var helt på oppløpssida at jeg søkte.
Påstanden underbygges av at han kun hadde vært bymisjonsprest et knapt år før han ble domprost.
– Det var litt rart å slutte så fort. Egentlig litt flaut. Jeg likte meg i Kirkens bymisjon.
Før det hadde han riktignok tilbrakt tjue år i én og samme menighet, først som kapellan og så som sokneprest i Vågsbygd. I grunnen hadde han tenkt at han skulle være bymisjonsprest ei stund, og så gå tilbake til å være menighetsprest igjen.
Det mener han fortsatt er en av verdens beste jobber.
---
Nils Terje Andersen
- Alder: 54 år.
- Domprost i Kristiansand siden januar. Kom fra stillingen som bymisjonsprest.
- Har tidligere jobbet 20 i år i Vågsbygd menighet, først som kapellan, så som sokneprest.
- Kommer fra Lørenskog.
- Bor i Vågsbygd i Kristiansand.
- Gift, har to barn.
---
Barndom uten kirke
En prost i magen var det i hvert fall ingen som kunne anklage ham for å ha i oppveksten. Nils Terje Andersens familie deltok riktignok flittig på gudstjenestene i Skårer kirke. Når kalenderen viste søndag og klokka tikket mot elleve turet de av gårde: mor, far, de to søstrene, og ...
– ikke jeg. Jeg tror jeg var på søndagsskolen én gang. Hverken jeg eller golden retrieveren vår skjønte vitsen med å gå i kirka.
Både snarturen innom søndagsskolen og høytidsgudstjenestene han faktisk deltok på, var kjedelige.
– Jeg tror jeg husket tallet på alt som var å telle i Skårer kirke. Tråder på baststolen, antall sirkler på altertavla, firkanter i rommet og lamper i taket.
Han ramser opp mens han gestikulerer og beveger blikket rundt på domprostkontoret. Her er det bare éi lampe.
– Så de dro av sted, for de ble ikke hjemme for min skyld. Dette var så viktig for dem, og det la jeg nok merke til. Men jeg er så glad for den derre ubekymraheten de hadde på mine vegne. Jeg trengte ikke å være engasjert for deres skyld.
Han minnes spesielt én gang, da faren og resten av hovedstyret i Indremisjonsselskapet skulle ha møte hjemme hos familien Andersen. Da syntes den unge Nils Terje at foreldrene ryddet og støvsugde hele dagen. Da faren hadde støvtørket seg fram til LP-samlinga, var det sønnens Black Sabbath-plate som lå fremst i stabelen. Sønnen observerte faren som plukket opp plata – og la den tilbake igjen og gikk videre.
Ingen grunn til å gjemme bort sønnens interesser selv om indremisjonen var på besøk.
– Det var kanskje første gang jeg tenkte over at jeg vokste opp med stor grad av frihet. Jeg tror kanskje det er noe luthersk ved det også, at da de bar meg til dåpen i Kragerø kirke en julidag i 1970, så trodde de faktisk på det de gjorde. De overga meg i Guds hender.
Ble «satt fyr på»
Men etter konfirmanttida forandret alt seg. Mye takket være en dyktig ungdomsarbeider hadde ungdomsklubben i Skårer kirke vokst fra fem til omkring hundre deltakere – og nå var dette også blitt interessant for Andersen.
Ettersom han begynte å tilbringe tid i kirka forsto han at budskapet om Jesus var det han ville leve for. Han ble «satt fyr på», kaller han det, da han fikk åndelige opplevelser i ungdomstida. Andersen og vennene skrev «Jesus lever» på olabuksa og tegnet kors i kladdebøkene.
Innenfor husets fire vegger ble det plutselig en kjemperessurs å komme fra familien han kom fra. Andersen husker første gang hans far ba ham lese gjennom et prekenmanus. Da var han 17 år, og følte seg veldig betrodd.
Det er veldig kleint å si det, men jeg tenker på Gud veldig, veldig mye
— Nils Terje Andersen
Etter hvert ble det også klart at han kunne tenke seg å bli prest. Han brukte mer enn normert tid på studiet, fordi han strøyk tre ganger i gresk og to ganger i hebraisk, og ellers var i Storsalen menighet hele tida.
– Det ble stående igjen etter meg, i hvert fall i noen kull, at jeg reiste meg opp i en gresktime og sa til sidemannen at jeg skulle hjem for å komme a jour. Så gikk jeg ut, og kom tilbake etter to år.
Troa er død uten forandring
Nils Terje Andersen har blitt intervjuet i Vårt Lands Min tro-spalte én gang før, i 2001. Den gang ble han framstilt som en urban Storsalen-prest, som heller gikk på kafé for å skrive prekener enn å søke inspirasjon og ro i skog og natur.
– Hva tenker du om den utgaven av deg selv?
– Ja, det var en ung utgave av meg. Nå går jeg mye ute i naturen, for jeg har bikkje.
Det er ikke det eneste som har endret seg siden da.
– Troa har også forandret seg. Hvis den ikke hadde gjort det, ville den vært død.
Nærmest hver søndag konfronteres han med om han tror på det han skal forkynne, særlig om han kan stå inne for ordene han har valgt, og om bibeltekstene kan brukes på den måten han har tenkt.
– Da er det viktig å huske på at det ikke er min tro som representerer «det egentlige». Det er Gud selv. Det er ikke vi, men Jesus, som er i går og i dag den samme.
Her synes Andersen det er supert å lese om disiplene, som også kranglet og diskuterte seg imellom hvordan Jesu budskap skulle forstås.
Men tilbake til dette med forandring. Andersen mener ikke den største endringa troa hans har gjennomgått er å skifte syn i spørsmålet om homofilt samliv.
– Den største forandringa er hele gudsbildet.
Evangeliseringstriks
Før han tok fatt på teologistudiene brukte han et år i et indremisjonstilknyttet evangeliseringsteam. Der lærte han mye fint, men er ikke så stolt av hvordan han formidlet evangeliet på den tida. Han hadde lært å oppsummere evangeliet ved hjelp av fem kulepunkter, representert ved hver finger på ei hånd. Metoden sitter fortsatt i nettopp fingrene når han demonstrerer. Finger for finger forklarer han hvordan mennesket var skapt i Guds bilde (lillefinger), falt i synden (ringfinger), ble adskilt fra Gud (langfinger) ...
– Jeg syntes alltid det var gøy at Gud er den fingeren, skyter han inn, mens han holder opp langfingeren.
Han fortsetter demonstrasjonen med at Jesus ble sendt til jorda (pekefinger), og at ved å ta imot og tro på ham, kan vi komme til Gud (tommel).
Den største forandringa er at jeg har gått dypere inn i troa og sett at dette er helt svimlende stort
– Og når jeg sier dette nå, så tenker jeg bare at det blir helt grenseløst flatt. Hver eneste setning er vanskelig.
Han understreker at han fremdeles tror på evangelieforkynnelse. Likevel ser han store mangler i det han nettopp har fortalt.
– For eksempel: Var Jesu inntreden i verden bare for å være et torturoffer? Også er jeg redd den tommelen, troa, blir stående som Messias alene. At det er den som fører oss til Gud. Så ja, den største forandringa er at jeg har gått dypere inn i troa og sett at dette er helt svimlende stort.
Når det gjelder snuoperasjonen i samlivssynet, er det én person han mener er årsaken til det: Paulus.
– Han ombestemte seg også. Å leve som kristen i Korint ga andre utfordringer enn i Jerusalem. Det så Paulus, og forsøkte å hjelpe de kristne til å leve etter kjærlighetens bud i nye omgivelser og tider.
– Jeg tror jeg, i likhet med veldig mange mennesker, har skjønt at her er man på kollisjonskurs med Gud. Og så oppdager man at det er kanskje ikke Gud likevel.
Andersen er likevel stolt over å tilhøre ei kirke som rommer to syn, og å jobbe i en by hvor begge syn er representert blant prestene.
– Vi har to syn, men vi har bare én holdning, og det er respekt.
En dyp mening
Samtidig med at Gud har videt seg ut til noe enda større, har bønnen blitt mer og mer stille. Andersen ber mer enn han gjorde før, men med færre ord. Ei gammel enke i Vågsbygd lærte ham for en del år siden hvordan hun pleide å starte dagen: ved å stille seg opp foran vinduet ut mot skogen, løfte hendene og si ordene «Gud, jeg tar imot deg».
– Så det har jeg også begynt med. Også er jeg stille. Det gir meg mye, sier han og avbryter seg selv:
– Det er jo et pussig uttrykk å si at det gir mye, for det gir jo ikke noe konkret annet enn at det gir en dyp mening.
– Når tenker du mest på Gud?
– Det er veldig kleint å si det, men jeg tenker på Gud veldig, veldig mye.
Han kaller det en indre dialog med Gud som følger ham gjennom dagen, og som tar klarere form når han setter seg ned for å be. I en såkalt sentrerende bønn ber han Fadervår med en bestemt rytme, som følger inn- og utpustene hans. Så søker han Guds nærvær i stillhet.
– Når tankene kommer, venner jeg meg til bare å si «Gud» inni meg.
– Det er jo til forveksling likt meditasjon og ...
– Mindfulness. Ja! Det er ikke så rart heller, for de hadde mye kontakt med østlige vismenn i tidlig kristendom.
Noen av oss kan av og til se ut som vi står med ryggen til alteret, fordi vi står og speider etter de som ikke er der
— Nils Terje Andersen
Folkekirkas framtid
– Jeg mener at jo mer spisset du er på Jesus, jo bredere kan menigheten bli, for jo mindre opptatt blir du av yttergrensene. Jesus klarte å samle en veldig bred hop den gangen, sier Andersen om hva som skal til for å bygge ei sterk folkekirke.
Ifølge evangeliene er misjonsbefalingen det siste Jesus sier til disiplene sine før han reiser opp til himmelen, at disiplene skal gå ut i verden, forkynne budskapet om Jesus og døpe dem som kommer til tro. Men det som står igjen som Bibelens klareste beskjed om hvordan kirken skal utbres i verden, mener Andersen kan være en hemsko når det kommer til konkret menighetsbygging.
– Den kan føre til at vi blir så opptatt av dem som ikke er der, at vi glemmer å selv gå inn i dørene som gudstjenesten og bibelfortellingene åpner. Noen av oss kan av og til se ut som vi står med ryggen til alteret, fordi vi står og speider etter de som ikke er der.
Når det gjelder å få mest mulig ut av ressursene, har han også en klar melding:
– Etter jeg begynte i denne jobben har jeg signalisert til prestene at jeg vil at de skal gjøre mindre. Jeg ønsker at de skal se ut som sånne flotte trimma frukttrær. Trær bærer mer frukt når de ikke prøver å tyne safta ut i alle små kart. Jeg opplever at prestene løper for mye.
Selv om Andersen er relativt ny i prosterollen, har han vært en profilert prest i ei årrekke. Et søk i Vårt Lands arkiv viser at han særlig driver med tre ting, skal vi tro medieomtalen: NRKs Morgenandakten, arbeid for kirkeasylanter og å motta milliongaver til Vågsbygd kirke. Førstnevnte fikk han Olavsstipendet for å forske på.
Spørsmålet om hva som i størst grad kjennetegner hans prestegjerning svarer han ikke direkte på, men trekker fram at alle tre temaene er gladsaker, kanskje bortsett fra Morgenandakten, som de senere årene har blitt flyttet over på NRK P1+.
– Jeg elsket det at du snakket inn i bilen til folk som ikke hadde skrudd andakten på.
Selvransakelsen
Nils Terje Andersen kan trygt si at han er veldig glad i Jesus, og veldig glad i evangeliet. Samtidig kjenner han seg igjen i disippelen Peter, når Jesus spør om han elsker ham.
---
4 raske
- Gud er: kjærlighet.
- Jeg klarer meg ikke uten: snus.
- Boken alle må lese: Drikk dypt av ånden av Peter Halldorf.
- I begravelsen min vil jeg ha denne salmen: «Gud kirkes grunnvoll ene».
---
– Da bruker Jesus «agape»-ordet. Men Peter klarer ikke å svare med det, og sier i stedet «jeg har deg kjær», «filos».
Andersen er stødig på de greske ordene for kjærlighet, han kom jo a jour med gresken til slutt.
– Det er nok veldig sunt for meg å se at det ikke er sant at jeg elsker Jesus sånn som jeg av og til føler. Det å stadig innrømme at dette er du veldig glad i, Nils Terje, men du ... Du gir overhodet ikke alt. Det er en daglig utfordring.
Men utfordringen henger også sammen med erkjennelsen om at han ikke har fått lagt alt på sine skuldre.
– Det er ikke min tro, men Guds trofasthet alt står og faller på.
Bispeambisjoner?
Domprostkontoret ligger kun et titalls skritt fra Kristiansand domkirke. Der inne er det ganske stille. Mens kantoren forbereder storinnrykk av ivrige guttekorister som skal ha øvelse, skyter hun inn at det ikke går an å ta ordentlige bilder i domkirka uten at det er tente lys på alteret.
Den lydige domprosten vipper ned de store stearinlysene og vedgår:
– Det er først når man kjenner vekten av lysene at man merker hvor stor kirka faktisk er.
Apropos stor. Til en prest som nettopp har tatt steget opp til å bli domprost, kommer man ikke utenom spørsmålet om biskop er et naturlig neste steg?
– Nei, tvert nei.
– Men du blir sikkert foreslått?
– Ja, det kan hende, men jeg kommer i så fall til å takke nei til å bli nominert. Og grunnen til det er at jeg tror ikke jeg er egnet, rett og slett. Du må ha andre kvaliteter enn jeg har. Du må være en dyktigere leder, ha større tålmodighet, og kan ikke oppføre deg sånn på fotballkamp som jeg gjør.