Den norske suksesshistorien Ole Ivars er over. Eventyret som har rullet rundt på norske og svenske veier siden begynnelsen i Hamar i 1964, møtte i år sin endelige rasteplass i Oslo Spektrum. Lørdag 19. oktober ble konsertarenaen i sentrum av hovedstaden fylt med fans som ønsket å oppleve Norges danseband nummer 1 live én siste gang.
Konserten, som du kan se på NRK1 fredag klokka 20:05, ble avsluttet med at publikum brøt ut i allsang på bandets største hit, «Jag trodde änglarna fanns».
Sangen er, som de fleste av Ole Ivars-sangene etter 1983, skrevet av bassist William Kristoffersen. Det inkluderer også hitene «Nei, så tjukk du er blitt» og «Kongen av Campingplassen».
Når Vårt Land møter ham, sitter han i godstolen i stua si på Eidsvoll. Historien sitter i vegga, enten det er gullplater, avisartikler om «en ekte spellemann» eller en gammel konsertplakat av bandet før Kristoffersen i det hele tatt var medlem.
– Der er Ivar, sier Kristoffersen, som peker på bandets originale vokalist, som dessverre døde brått i 1973 (Ivar Grønsveen er sammen med Ole Ødegård opphavet til bandnavnet).
Bak hodet til Kristoffersen henger et kart over Norge med små elektriske lyspærer som lyser rødt der Ole Ivars har spilt. Foran føttene hans står et ildsted som voktes av en to kilos tung Spellemannpris.
Å se tilbake på sitt liv vil ikke bli noe problem, det er bare å se seg rundt. Men nå som spellinga er lagt på hylla med prisene, er det store spørsmålet hva som ligger foran Kristoffersen.
– Er du en optimist med tanke på din egen fremtid?
– Optimist?
Kristoffersen drar raskt og plutselig i et håndtak i lenestolen han sitter i og en fotstøtte skytes regelrett ut. Støvet legger seg.
– Klart jeg er optimist!
Bryllup og begravelser
Kristoffersen husker øyeblikket sangen «Jag trodde änglarna fanns» åpenbarte seg for ham. Han skulle ut på butikken, men idet han tok i håndtaket på ytterdøra, dalte det nå kjente refrenget inn i ørehinnene hans. Komponisten slang fra seg jakka, skyndte seg inn i sitt lille hjemmestudio og noterte ned noen raske noter (Kristoffersen er utdannet musikklærer og skriver noter for hånd til alle sangskissene til Ole Ivars).
– Jeg ante ikke da hva sangen skulle kunne komme til å bli. Jeg lagde den også faktisk bare med tanke på det svenske markedet. Det er jo litt rart kanskje at den største låten til Ole Ivars er på svensk, sier nordmannen.
– Ja, jeg må spørre. Hvorfor ikke på norsk?
– Nei … altså. Jeg har prøvd, men «jeg trodde englene fantes …». Nei, det funker ikke.
Hver gang Kristoffersen nevner en sang i dette intervjuet, så synger han den.
Sangen «Jag trodde änglarna fanns» er en av de han er mest stolt av å ha laget. Det handler om det spesielle livet sangen har fått siden utgivelsen i 1999.
– I dag brukes den både i bryllup og begravelser. Det må jo egentlig være det optimale for en låtskriver, og lage en sang som kan bli anvendt i så ulike settinger. Fra de største sårene til den største gleden.
Det at sangen har blitt brukt i begravelser, har bydd på utilsiktede morsomheter. Som da en stakkars sjel satte på feil spor på en Ole Ivars-CD, og en avdød Ole Ivars-fan ble båret ut til «Nei, så tjukk du er blitt».
---
William Kristoffersen
- Bassist og låtskriver i dansebandet Ole Ivars.
- Har med Ole Ivars mottatt ni Spellemannpriser, blant annet Årets spellemann i 1999 og hedersprisen i 2023.
- Ble i 2009 tildelt Kongens fortjenstmedalje for sitt arbeid som komponist og musiker og i 2023 ble han tildelt Alf Prøysens Ærespris. I 2014 satte Nationaltheatret opp Ole Ivars-musikalen «En får væra som en er».
- Født (på julaften i 1951) og oppvokst i Nord-Odal.
- Bor på Råholt i Eidsvoll i Akershus.
- Gift. Fire barn, to fra et tidligere ekteskap.
---
William med fela
Historien om William Kristoffersen er på mange måter en moderne utgave av eventyret Veslefrikk med fela, fattiggutten som skaper sin egen skjebne med en magisk fele. For når han spiller på den så må alle danse, enten de vil det eller ikke.
Da Kristoffersen ble født, stod det ikke skrevet i stjernene suksessen han skulle få oppleve som voksen. Kristoffersen var ikke planlagt, og da han kom til verden julaften 1951 i Nord-Odal, var faren hans kun 17 år og mora 19.
Kristoffersen forteller om en oppvekst der familien slet med økonomien og hvor han flyttet mye.
– Jeg er direkte årsak til at det ble en familie. Man måtte jo gifte seg når man kom i ulykka. Av den grunn så var det et slit fra første stund. De hadde ikke utdannelse og jeg husker at de ikke hadde råd til å kjøpe bøkene jeg måtte ha for å gå på skolen. Jeg synes synd på foreldrene mine fordi de hadde det tøft.
Kristoffersen bodde først i et gammelt hus på Råholt som foreldrene leide, så flyttet de til en tyskerbrakke på Kolbotn da han begynte på skolen, og så flyttet de fort tilbake til Råholt hvor de bodde i en hytte før de fikk bygget et eget hus.
– Jeg har aldri vært sulten eller manglet mat, men likevel så husker jeg veldig godt at jeg hadde et bilde av meg sjøl i korpset der jeg hadde hull i såla mi. Da jeg tråkka i vannpytter, så kjente jeg det. Jeg hadde ikke råd til å kjøpe nye sko på 17. mai, noe som forteller mye.
Det må være en drivkraft som jeg må ha fått fra skaperen
Drivkraft fra Gud
En ting de alltid hadde i huset var musikk. Faren var en dyktig trekkspiller og Kristoffersen kan huske at han og lillebroren Åge pleide å sovne til at faren og hans musikervenner øvde i stua.
Som barn tenkte han ikke at han kom til å bli musiker, men ting forandret seg kjapt etter at faren introduserte ham for instrumenter. Det begynte med et Hohner-munnspill, så althorn, så trompet, så orgel. Og så til slutt bassen.
Kristoffersen begynte å spille med faren på lokale scener, men han følte hele tiden at det ikke var nok.
– Jeg hadde lyst til å komme lenger enn å bare det å spille på scener på bingoer og 60-årslag og litt omkring i bygda her. Jeg hadde så lyst til å få til noe mer!
Musikeren tar et dypt pust.
– Jeg må si at det har vært et jag og et mas hele tida for å klare å komme seg opp og fram. Men jeg har ikke trådt på noen, og ikke gjort noe annet enn å være ivrig bestandig for å prøve å få til det jeg vil.
– Hvor tror du dette kommer fra?
– Det må være en gave jeg har fått fra Gud. Jeg tror hver enkelt får utdelt noen gaver ved fødsel, som du kan utvikle. Men jeg tror det handler om at jeg kjenner på en sånn enorm glede av å få til noe. Det må være en drivkraft som jeg må ha fått fra skaperen.
Det er like mye helvete på jorda som noe annet sted
«Les boka di William, før det er for sent»
Kristoffersen sier at hans bestemor ble en stor støtte for familien i oppveksten.
– Når jeg for eksempel skulle kjøpe bøker, så var det hun som ga penger til muttern og fattern så de kunne kjøpe bøkene til meg. Hun kjøpte også en helt ny bibel til meg. Jeg må jo bare dessverre si at den ser like ny ut i dag. Den er faktisk helt strøken. Hun pleide å si ‘les boka di William, før det er for seint».
– Tenkte du noe på hva hun mente med det?
– Jo, jeg tenkte jo på det. Jeg skjønte jo at hun hadde lest denne boka godt sjøl og visste at det var uklart når det var slutt på det hele. Det er det vanskeligste av alt, å ikke vite når det er slutt.
– Er du redd for å dø?
– Nei. Jeg tenker ikke så mye på akkurat det bortsett fra at jeg, jo … jeg gjør jo det. Jeg tror jeg har tenkt på døden nesten hver dag. Jeg er nok mest redd for de som blir igjen etter meg. Men jeg håper jo at jeg slipper å pines i hjel og tar helst en brå død.
– Tror du på helvete?
– Nei, det tror jeg ikke på. Det tror jeg bare er skapt for å skremme folk. Det er like mye helvete på jorda som noe annet sted. Med tanke på det helvetet som mange må gjennom fra dagen de blir født til dagen de dør, så kan jeg skjønne at noen lurer på hvor Gud er.
---
4 raske
- Gud er: Veldig mye større enn vi kan forstå.
- Jeg klarer meg ikke uten: Musikk.
- I begravelsen min vil jeg ha denne salmen: «Kjærlighet fra Gud».
- Boken alle må lese: Jeg har ikke engang lest det Bestemor kalte boka mi. Så det får jo bli den, Bibelen.
---
Tror mer på Gud enn på Jesus
Kristoffersen og bestemora hadde en sterk forbindelse til hverandre, og til det lille hvite huset til bestemora på Tjernås i Odalen. Der ble Kristoffersen født på selve bursdagen til Jesus Kristus. Det var viktig for bestemora, som ifølge Kristoffersen trodde sterkt på Jesus.
– Du er født på samme dag som Jesus. Hva er ditt forhold til ham?
– Jeg tror mer på Gud enn på Jesus, i og for seg. Så er det sikkert mange som synes at det er feil, for de mener at Jesus er Gud. Jeg tror jo på Jesus, men jeg har vanskelig for å tro at fordi han døde for våre synder, så skal jeg henvende meg til ham i bønn.
En dag da Kristoffersen skulle være med på en reportasje i regi av ukebladet Her og Nå tok fotografen et bilde hvor to tåkeskyer dukket opp i bildet. Kristoffersen mente å kunne se konturene av sin bestemor og Jesus.
– Altså, det kunne like så godt vært Frank Zappa, ikke sant, men det føltes mer ut som Jesus. Da tenkte jeg at han kanskje ville gi meg et signal på at han var her og fulgte med meg.
Forstår ikke at man kan si det ikke finnes en Gud
– Det er ubegripelig for meg at noen kan tro at det er så enkelt som at en gud ikke finnes. Selv om de er aldri så intelligente og utdanna, og er store personligheter som har fått til mye, så er det altså noe som er over oss som vi ikke kan begripe. Og det velger jeg å kalle Gud.
Kristoffersen sier det er vanskelig for ham å forholde seg til deler av skaperverket.
– Jeg synes det er vanskelig å forholde seg til jorda. Det har skjedd så mye her før. Her i Eidsvoll har det vært havbunn for eksempel. Det har vært is over store deler av kloden, og så har det tint. I milliarder av år har det vært ubeboelig. Hvorfor har det blitt sånn her? Det må være sterkere krefter som har bestemt det.
Det er synd at det nesten er blitt farlig å fortelle om kristendommen på skolen
– Dumt vi ikke har en statskirke lenger
Kristoffersen har også vært med i et annet band: Råholt menighetsråd, fra 2013 til 2016.
– Ja, hadde jeg visst at det var for fire år, så hadde jeg nok ikke sagt ja.
Kristoffersen kaller kirken for det mest spesielle huset som finnes. Han synes det er dumt at Norge ikke har en statskirke lenger.
– Men nå synes jeg det går litt gærne veien med kirka i Norge. Det er synd at det nesten er blitt farlig å fortelle om kristendommen på skolen. At man må ta hensyn til så mange religioner. Det synes jeg er en uting i Norge, som jo har vært et kristent land i mange hundre år og så skal man plutselig være så forsiktig med å snakke om og vise frem troen vi alltid har hatt.
– Norge er en kristen nasjon. Ingen har vondt av å lese noen salmevers og få litt bibelhistorie. I hvor stor grad skal vi ta hensyn til de som kommer hit? Vi hadde tross alt et land her før dem kom. Vi har et flagg vi alle er glade i. Selv om jeg ikke henvender meg til Jesus, så skjønner jeg hvor det korset som er i flagget kommer fra. Norge er et kristent land og det synes jeg det skal fortsette å være.
Fikk ikke sagt farvel til faren
Kristoffersen sier at han har arbeidet med Ole Ivars rundt ti timer hver dag siden han begynte i 1983. Imellom 1983 og 2013 resulterte dette i omtrent et nytt album i året. Det omfattende arbeidet har ført til at han har gått glipp av viktige ting. Som da faren ble lagt inn på sykehuset mens Kristoffersen var på turné.
– Jeg fikk høre på morgenen før vi skulle spille på Røros, at han hadde havna på sykehus i løpet av natta og at de trodde det var tarmslyng. Faren min hadde mange problemer med magen i alle år. Men denne gangen var det mer alvorlig.
– De timene utover ettermiddagen da han ble operert og jeg ikke fikk en telefon, var helt grusomme. To timer før jeg skulle på scenen, så ringte yngstebroren min og sa at far var lagt i respirator og at de skulle prøve å holde liv i han til dagen etter da jeg skulle komme med fly. Men det gikk ikke.
Ikke stolt av alt
– Du har dedikert livet til Ole Ivars, og det har vært en stor suksess. Er det deler av livet som du angrer på?
– Jeg kan vel ikke si at jeg angrer. Men jeg er ikke så stolt av at jeg har brutt ut av et par forhold hvor det har vært små barn med i bildet som jeg har forlatt der. Eller altså huset de bodde i. Men jeg har aldri hatt en intensjon om å forlate det barnet. Jeg har selv følt at jeg har stor kontakt. Jeg har hatt dem hos meg og tatt de med på ferieturer, vært der på telefonen. Jeg er så glad i alle barna jeg har, så hvis jeg hadde sagt at jeg angra på noe, så er det feil, for det hadde innebåret at jeg ikke hadde hatt dem. Jeg elsker dem over alt.
Takker Gud
På Ole Ivars sin siste konsert i Oslo Spektrum spilte de sangen «Du må ha trua».
– Du må jo ha trua på at du får til det du satser på. Jeg satset en gang i tiden på at jeg skulle prøve å leve av musikk. Jeg sluttet å undervise, jeg sluttet å jobbe i musikkforretningen. Jeg har levd av det jeg hadde trua på at jeg skulle få til, men som jeg så klart ikke visste om jeg kom til å få til. Jeg har hatt trua på at alt går bra. Det har jeg fortsatt.
– Føler du deg velsigna? Kan du takke Gud for Ole Ivars?
– Det må jeg absolutt si, for jeg har alltid følt at det er noe eller noen som har hjulpet meg framover, noe som jeg ikke kan forklare.