---
Herren er nådig, vi går ikke til grunne.
Hans barmhjertighet tar ikke slutt,
den er ny hver morgen.
Din trofasthet er stor.
Jeg sier: Herren er min del,
jeg setter mitt håp til ham.
Herren er god mot dem
som venter på ham og søker ham.
Det er godt å være stille
og vente på hjelp fra Herren.
Klagesangene 3,22–26
---
Tekstblikk: Et paradoksalt håp om Guds nåde og barmhjertighet
Håkon Sunde Pedersen, førstemanuensis i Det gamle testamentet ved Fjellhaug internasjonale høgskole
![Håkon Sunde Pedersen](https://www.vl.no/resizer/v2/OYL6ZJ6IW5HAHLAKMDOF2IPB2A.jpg?auth=c7d7ae56482c7a053fbd366c018927e4b2d24464330bf1be40ca24a87d518892&width=768&quality=70&smart=true)
Teksten vår er omhyggelig klippet ut av sin sammenheng i Klagesangene og limt inn i våre tekstrekker. Teksten fremstår dermed for oss som et traust og trygt vitnesbyrd om Guds nåde (chesed) og barmhjertighet (rachamim) – eller Guds urokkelige (chesed) og inderlige (rachamim) kjærlighet – ved overgangen til et nytt år.
I de to første versene høres ekko av Andre Mosebok 34,6–7 hvor Herren proklamerer at han er «en barmhjertig (rachum) og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn (chesed) og sannhet.»
Men vender vi tilbake til sammenhengen i Klagesangene 3, oppdager vi snart en vesentlig forskjell. Det er ikke Herren som taler i våre vers. Herren fremstår snarere som taus og utilgjengelig i Klagesangene. Det talende «jeg» identifiseres bare som «en mann (gever) som har opplevd nød» (Klagesangene 3,1).
Det historiske bakteppet for Klagesangene er katastrofen som rammet Juda og Jerusalem på 500-tallet f.Kr. Da ble Jerusalem erobret og ødelagt av babylonerne, mens konge og innbyggere ble tatt til fange og deportert fra sine hjem.
På vegne av Judas og Jerusalems innbyggere setter mannen i Klagesangene 3 ord på katastrofen. Alle faste orienteringspunkter i tilværelsen har kollapset, til og med håpet til Herren: «Min ære har gått tapt, jeg håper (jachal) ikke lenger på Herren» (3,18).
Likevel, på tross av alt og ut av ingenting, fortsetter det talende «jeg»: «Men én ting legger jeg meg på hjertet og derfor (al-chen) venter jeg med håp (jachal): Herren er nådig ... Hans barmhjertighet tar ikke slutt ... derfor (al-chen) venter jeg med håp (jachal) på ham» (3,21–24).
Overgangen kunne knapt være mer paradoksal og antyder at våre vers taler om noe å håpe på når alle håp er ute. Håpet om Guds urokkelige og inderlige kjærlighet.
Prekenblikk: La hendene og tankene være så trette som de er
Ingrid Brækken Melve, teolog, salmedikter og forfatter
![.](https://www.vl.no/resizer/v2/PFG3WDCNDVCU5IUVICR6NBI3TQ.png?auth=9cdd7a23b50dd245aef169ec4705eb1b6c1dd6761f2b6e075bc2a363bee3d778&width=768&quality=70&smart=true)
Matteus 11,25–30
Et år har gått, vår livsvev har fått nye floker og border, lyse og mørke perler. Verden er mer uforutsigbar enn på mange år, åkre og byer er blitt slagmarker. Og jeg tror at hos mange kan man merke mer frykt og bekymring, som videre kan slå ut i resignasjon og håpløshet. Troen på at det ordner seg, at vår virkelighet nødvendigvis vikler seg ut mot mer lys, mer åpenhet og frihet er for mange nostalgisk og fjern, som barndommens romjul.
Men kanskje er det Jesus ber oss om, denne årets siste natt, er å la hendene og tankene være så trette som de er. Når smellene fra fyrverkeriet har lagt seg, skal vi kanskje trekke dyna over oss, se for oss en mye større vev, den som er i Guds hender.
Kom til meg, sier Jesus. Og kanskje skal vi forsøke å være så stille at den dypere pulsen nesten høres og kjennes, hans evige hjerteslag.
Og når det nye året kommer, med en vår vi ennå ikke har sett, med lyse og mørke perler, har vi kanskje fått nye krefter til å reise oss, rette oss opp i ryggen og ta i mot det gode åket og den lette byrden i en verden hvor frykt og håpløshet herjer: åket som heter å elske hverandre.
---
Bibelbetraktninger
- Hver onsdag får du bibelbetraktninger for helga. De er skrevet ut fra søndagens tekster, hentet fra tekstrekkene som blant annet Den norske kirke bruker. Iblant er den gammeltestamentlige teksten i fokus.
- Tekstblikket gir fagkunnskap om bibelteksten, og er skrevet av en bibelviter. Prekenblikket angir noen punkter til inspirasjon for forkynnelse over teksten.
- Våre skribenter er: Ellen Aasland Reinertsen, Hans Johan Sagrusten, Hilde Brekke Møller, Marianne Bjelland Kartzow, Håkon Sunde Pedersen, Ole Jakob Filtvedt, Karl Olav Sandnes, Ingunn Aadland, Ingrid Brækken Melve, Lena Stordalen og Åste Dokka.
---