Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Den salvede, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker Gud har glede i!»
Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.
Luk 2,1–20
Tekstblikk: Stusselighet og fred
Marianne Bjelland Kartzow, professor i Det nye testamente ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo
Juleevangeliet må leses langsomt. Det skjer så mye, så fort, så voldsomt. Det er himmel og jord og himmel på jord.
Kroppen til Maria har reist veldig langt. Før den la ut på den humpete veien opp til Betlehem, har den hatt et barn inni seg i lang tid. Så føder hun (v. 6-7). Det virker enkelt og vakkert. Både mor og barn overlever, noe som ikke var en selvfølge på den tiden eller i store deler av verden i dag. Det hun så gjør har blitt en del av julens poesi: «Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem» (v. 7). Egentlig er det ganske brutalt. Å svøpe en nyfødt gjorde en for å holde barnet varmt og for å etterlikne den trange tilværelsen i livmora, og slik skape trygghet for barnet. Det var trolig noen tøystykker de brukte til dette. Så ble han lagt i et matfat, det dyra vanligvis spiste fra.
Man tager hva man haver. En kan jo bare tenke seg renhets- og hygienenivået. For moren, som kanskje bare hadde hatt sin Josef og ingen jordmor til stede, var heller ikke denne ensomme stallen særlig egnet. En fødekvinne trengte bedre kår, og det hadde hun normalt også i antikken, hvis hun da ikke var slave. Men det var dette de fikk, for det var ikke husrom for dem. En treenighet av stusslighet: Bundet inn i tøyfiller, lagt i et matfat, det var ikke plass til dem.
Selv om det var jordgulv i stallen så er det også andre ting som danner rammen rundt denne fødselen. Det enkle, lave og støvete, akkompagneres av englesang. Gjeterne på marken får et tegn. Tegnet er ikke en stjerne (som de vise menn – den teksten står i Matteus og er ikke en del av Lukas’ julefortelling), eller at barnet er født som en konge i et palass. Nei, tegnet er det at de skal finne ham bundet inn i tøyfiller og lagt i et matfat (v. 12). Et tegn som viser at en liten famille som det ikke var plass til, skulle bære frelsen til verden. Et tegn på at når Gud blir menneske, så er ikke alt på stell. Det er heller i underkant stusslig.
Men Maria står oppreist. Hun tar imot gjeterne som kommer på barselbesøk. Hun hører om engler og budskapet om fred på jord. Hun tar vare på alt som blir sagt, og grunner på det i sitt hjerte (v. 19).
Prekenblikk: Å være Guds voksne i verden
Ingrid Brækken Melve, teolog, salmedikter og forfatter
Frykt ikke, sier engelen ute på marken. Men i vår verden hersker sterke keisere med en dyp forakt for menneskelivet. Frontene blir hardere, murene høyere, gjerdene sterkere, ordene sintere, nevene mer knyttet. Det er all grunn til å frykte, eller å beskytte seg mot frykten i en rustning av apati og håpløshet.
Det lille, skjøre hodet til vår Herre, var ennå mykt øverst, ennå ikke sammenvokst da han kom til verden. Nakken var svak, armene og beina kavet i mørket før de svøpte ham. Øynene var åpne og dype, og lette og lette etter et blikk å hvile i. Møter du spedbarn med frykt eller apati, går det ikke bra med dem.
Maria hadde all grunn til å frykte, det skal lite til før små, skjøre håp knuses. Men hun varmet og passet på den lille gutten sin. Han fikk vokse opp, og han ble verdens frelser. For det er ikke den svake babyen i seg selv vi tilber, det er i lyset fra påskemorgen at juleevangeliet skinner.
Men kanskje er det juleevangeliet kaller oss til i år, å være Guds voksne i verden, skyve frykt og apati bort. Som Maria skal vi passe på og beskytte små, skjøre håp som griper etter oss, gi dem varme og næring så de kan vokse seg sterke og modne.
---
Bibelbetraktninger
- Hver onsdag får du bibelbetraktninger for helga. De er skrevet ut fra søndagens tekster, hentet fra tekstrekkene som blant annet Den norske kirke bruker.
- Tekstblikket gir fagkunnskap om bibelteksten, og er skrevet av en bibelviter. Prekenblikket angir noen punkter til inspirasjon for forkynnelse over teksten.
- Våre skribenter er: Ellen Aasland Reinertsen, Hans Johan Sagrusten, Hilde Brekke Møller, Marianne Bjelland Kartzow, Håkon Sunde Pedersen, Ole Jakob Filtvedt, Karl Olav Sandnes, Ingunn Aadland, Ingrid Brækken Melve og Lena Stordalen.
---
