Langfredags Gud

av Jostein Ørum, forfatter og prest

Det finnes knapt lys i lidelseshistorien, og på langfredag må vi lese fortellingen som om det ikke finnes noen fortsettelse, den slutter da «Jesus ropte høyt og utåndet». Alt som skjer etterpå er egentlig en helt annen historie. I langfredagens tekstlesninger slutter alltid fortellingen når lyset slukkes: Jesus døde.

Mørk bakgrunn

Langfredag er den mørke bakgrunnen som gjør alt lys vakkert – og livet troverdig. Lidelse finnes. Mørket eksisterer. Og vi vedkjenner oss det. Gud har omfavnet lidelsen og gått rett inn i den.

Langfredag er den dagen som utvider den kristne troen med en hel verden, for det er denne troen som har rom i seg til å slynge mot himmelen: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Det er den troen som har gjemt i vokabularet: «Min sjel er tynget» og «Ta dette begeret fra meg!» Dette er tre replikker fra Jesu dypeste dyp, langfredagsdøgnet. En annen replikk fra den samme natten er en helt annen: «Abba, Far!» Den er nærere, den er tillitsfull. Ordet abba er fra Jesu eget språk, arameisk, og betyr far. Fra den mørke hagen utenfor Jerusa­lem en fredags natt er det som Jesus legger en arm rundt alle som ikke vender ryggen til Gud selv om de er nedlesset under en vond tyngde, forlatt. I samme pust – og i samme­ tro – kan man si både Abba, Far! og Hvorfor?

Hele bredden

En prest i Irak sa til meg: «Dere europeere har først og fremst en påskedagsteologi. Dere er opptatt av oppstandelsen. Mitt folk har mer en langfredagsteologi; det er som om vi befinner oss på langfredag. Det er den lidende Gud som er vår Gud. Vi identifiserer oss med Jesus som henger på korset.» Men vi også tror på lidelsens Gud, vi tror på langfredags Gud.

Påskedags Gud er aldri mer enn et åndedrag unna oss, men en tro uten langfredagens mørke vevd inn i seg, vil kanskje blåse over ende i neste vindkast.

Da jeg kom hjem fra den reisen, skrev jeg en trosbekjennelse som ville favne hele bredden:

Jeg tror på langfredags Gud,

du som har gjemt deg i gåter.

Jeg tror på lidelsens Gud,

som gråter med oss når vi gråter.

Jeg tror på påskenatts Gud,

du som har svøpt deg i mørket.

Jeg tror på taushetens Gud,

som finnes i netter og tørke.

Jeg tror på påskedags Gud,

du som har reist deg med seier.

Jeg tror på skapelsens Gud:

Ditt liv er det livet jeg eier.

Jeg tror på hverdagens Gud,

som går der jeg går alle dager.

Jeg tror på den evige Gud

og fjellet av nåde som rager.

Jostein Ørum

religion@vl.no

Markus 14,26-15,37