– Når man hele tiden heier frem modige stemmer, føler man på en skam over at man ikke klarer å komme seg ut. Men den skammen er ikke på sin plass. Det er ikke enkelt å komme seg ut, sier Laial Janet Ayoub (35), forfatter av boken Min vei til frihet.

I boken beskriver Ayoub en oppvekst preget av negativ sosial kontroll i et muslimsk minoritetsmiljø i Oslo.

Fryktet å bli straffet av Gud

Ayoub flyktet med familien fra Libanon på slutten av 1980-tallet. De slo seg etter hvert ned i Askim. Hun husker barndommen som idyllisk. I Askim sov familien i telt og besøkte naboer. Hun var både i jente- og guttebursdager. Men en dag stilte moren spørsmålet: «Vil du bli boende her, eller flytte til Oslo?»

Ayoub husker at hun gjerne vil flytte til byen, men ikke helt hvordan de endte opp i hovedstaden. Det var på denne tiden at hun lærte at mange muslimer tror at det nåværende livet bare er en prøvelse og forberedelse til det neste.

«For de som ikke tror, var utsiktene dystrere. Alle ikke-muslimer ville bli sendt til helvete, forsto jeg», skriver hun i boken.

– Jeg var hele tiden redde for å gjøre feil, fordi jeg var redd for at Gud skulle straffe meg. Den klumpen i magen unner jeg ingen, sier hun i dag.

Fikk bank av jentegjenger på barneskolen

Ayoub startet i tredjeklasse på Tøyen barneskole, og familien flyttet senere til Grønland. Hver gang moren spurte om hvordan det gikk på skolen, svarte hun at det gikk bra. Men det stemte ikke. Hun slet med å få seg nye venner, og ble mobbet og banket opp av jentegjenger. Mange av dem bannet til henne på arabisk, slik at lærerne ikke skulle forstå hva de sa, forteller hun.

«De fortalte meg hvor dum jeg var som ikke gikk med hijab, og at jeg ville bli straffet for denne synden av Allah. Jeg ville bli hengt opp etter håret, fikk jeg vite. I helvete skulle jeg brenne i all evighet», skriver hun i boken.

Etter hvert begynte moren å bruke hijab og ble mer religiøs. I dag tror Ayoub at det skyldes skvisen mellom to kulturer, at religionen for henne ble en grunn hun kunne stå på.

Ayoub falt etter en stund under for presset fra jentene på skolen, og hun tok selv på seg hijaben – til morens protester, som mente at hun ikke var gammel nok. Da ble hun gratulert av jentene på skolen, som sa hun hadde tatt et bra valg og inviterte henne inn i gjengen, forteller hun.

Psykisk belastende å være fanget mellom to kulturer

Da Ayoub var barn var det veldig mye som lærerne ikke turde å si, forklarer hun. De var redde for å tråkke på en kultur som de ikke kjente godt, ifølge henne.

– Vi nordmenn liker å ha respekt for andres kultur og setter ytringsfriheten høyt. Vi er usikre på hvor grensen går før man tråkker på andres tro. På 1990-tallet var alt helt nytt, sier hun.

Ayoub sier at å balansere livene mellom hjemme og ute er psykisk belastende.

– Minoritetsungdom har én fot i den opprinnelige kulturen og én fot i den norske kulturen. I mitt tilfelle var det ingen som tok kontakt og spurte hvordan det gikk med meg.

Den negative, sosiale kontrollen ga seg også til uttrykk på andre måter. Dersom hun snakket med gutter, kunne moren bli ringt opp og spørre: Hvorfor går datteren din med en gutt? Eller: Hvorfor går datteren din kledd slik hun gjør?

– Da ble mamma streng, fordi hun ikke ønsket å bli sett ned på. Men også fordi hun egentlig forsøkte å beskytte oss, sier Ayoub.

Ifølge Laila Janet Ayoub har oppveksten preget av negativ sosial kontroll gjort at det til og med i voksen alder er vanskelig å finne sin plass og stemme i samfunnet. 
Foto: Erlend Berge
Ifølge Laila Janet Ayoub har oppveksten preget av negativ sosial kontroll gjort at det til og med i voksen alder er vanskelig å finne sin plass og stemme i samfunnet. Foto: Erlend Berge

Morskjærligheten gjorde at hun brøt ut

35-åringen forteller om et voksenliv preget av press fra omgivelsene om valg av partner, vold og frykten for å dra hjem til Libanon. Det var ikke før hun selv fikk en datter at hun tok et oppgjør med det hele.

– Jeg unnet henne ikke det samme når hun vokste opp. Jeg ville være et forbilde. Det var et vendepunkt.

Til tross for at det har preget henne for resten av livet, har hun i dag ikke noe imot at barn vokser opp med Gud. Hun har sin egen tro og jobber i dag i KFUK-KFUM.

– De vektlegger at Gud er er glad i alle. Å se ned på andre og den måten å tro på, er ikke noe Gud ønsker. I dag tenker jeg at jeg har den troen jeg har, sier hun.

Ayoub legger til at hun ikke presser troen sin på datteren, og at hun selv må velge hva hun tror på eller ikke tror på.

Må arbeide mot negativ sosial kontroll allerede på skolen

Ifølge Ayoub blir mange barn tvunget til å gå med hijab, men samtidig understreker hun at dette ikke gjelder alle. Det er viktig for henne at kvinner skal gå med plaggene de ønsker selv. Hun mener at jobben mot sosial kontroll starter allerede på skolen.

– Vi må styrke barna og ungdommene. De må vite hvilke rettigheter de har. Foreldrene må ha noe form for kontroll, men ikke for mye. Da er det lettere for barna og ungdommene å si ifra til lærere og helsepersonell.

Ifølge Ayoub har oppveksten preget av negativ sosial kontroll gjort at det til og med i voksen alder er vanskelig å finne sin plass og stemme i samfunnet.

– Dette er noe jeg har flirt litt av. Jeg har problemer med å si nei og er fremdeles vant med å gjøre slik jeg har blitt fortalt.

Ayoub er særlig opptatt av at det norske samfunnet fokuserer på dobbelt statsborgerskap.

– Jeg er kjempebekymret for barna som blir tatt tilbake til foreldrenes hjemland. Siden de er doble statsborgere har ikke Norge lov til å ta tilbake barna.

Hun sier at det ofte tar flere år for å bevise at barn har blitt utsatt for kidnapping, og håper på et system der barn ikke blir tatt ut med mindre begge foreldrene godkjenner det.

Voksne menn frykter å bli støtt ut av familien

Ayoub er også opptatt av «guttenes kamp», og machokulturen som gjør at guttene må være sterke hele tiden. Det gjelder også gutter som blir presset til å overvåke sine egne søstre.

– Jeg kjenner også flere voksne menn som ikke tørr å gifte seg med damen de vil, av frykt for å bli støtt ut fra familien. Det vi trenger nå er at noen av disse guttene står frem og forteller sin historie.

– Hva kan minoritetssamfunnene gjøre selv?

– En klok dame sa til meg at dersom minoritetssamfunnene ikke tar tak i det selv, kommer vi ingen vei. Moskeer, organisasjoner, alle som jobber med folk med minoritetsbakgrunn, må komme på banen og ruste ungdommene til å ta kampen hjemme. Det er begrenset hvor mye myndighetene kan gjøre. Vi kan ikke gå rundt og banke på dører.

 

Les mer om negativ sosial kontroll:

Kristne utsatt for sosial kontroll blir oversett

STL: Trossamfunn tar tak i negativ sosial kontroll

Sliter med å nå utsatte innvandrerbarn under koronakrisen