Kirkens kamp under krigen

2. VERDENSKRIG: Under krigen var kirkene var stappfulle når jøssingprester sto på prekestolen. Men når NS-prestene forsøkte å samle menigheten, var gudshusene nesten tomme.

Ledet motstanden: Oslos biskop Eivind Berggrav ville først samarbeide med okkupasjonsmakten, men kom til å spille en helt sentral rolle i kirkekampen under krigen. Bildet er fra 17. mai-gudstjenesten på Akershus festning 1945, bare dager etter frigjøringen.
LEDET MOTSTANDEN: Oslos biskop Eivind Berggrav ville først samarbeide med okkupasjonsmakten, men kom til å spille en helt sentral rolle i kirkekampen under krigen. Bildet er fra 17. mai-gudstjenesten på Akershus festning 1945, bare dager etter frigjøringen.
Publisert Sist oppdatert

Oslo-biskop Eivind Berggrav forsøkte gjennom krigens første måneder å få regulert forholdet mellom kirken og de tyske okkupasjonsmyndighetene, med utgangspunkt i folkeretten. Kirkens oppfordring til flokken var å vise ro, orden og disiplin.

Men det ble snart tydelig at rikskommisær Josef Terboven kom til å bli en hard nøtt. Håpet om fredelig sameksistens med inntrengerne gikk i vasken samtidig med at tyskerne utnevnte en «kirkestatsråd» fra Nasjonal Samling og det hurtig ble klart at de nye myndighetene i landet ville forsøke å rive til seg kontrollen over presteskapet og menighetene.

«Kristent Samråd» ble opprettet høsten 1940 og besto av ansette folk fra statskirken og de frikirkelige organisasjonene – et samarbeid som i seg selv var en sensasjon for mange. I de påfølgende månedene og årene utgjorde KS kirkens egentlige ledelse.

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP