Integreringsprest Elisabeth Kristiansen har sett frem til å samle gruppen av utviklingshemmede, og tar hjertelig imot strømmen av mennesker som tydelig svarer på gjensynsgleden.
Har savnet koret
Kim Andreas og June er de første som tar plass på stolene som er satt opp for koret, med god avstand, helt fremst i kirken.
– Det har vært en litt vanskelig tid, jeg har vært litt ensom, spist alene, og det har vært stusslig med så mye mindre sosial omgang enn det vi er vant til, sier Kim Andreas.
Begge to har savnet sangkoret.
– Nå er det helt nødvendig at vi kommer i gang igjen, sier de begge.
June er stor fan av Ole Ivars og Kim Andreas liker best Marcus og Martinus.
– Vi kunne godt sunget litt mer av sangene deres, men vi er uansett veldig glade for at møtestedet vårt nå er åpnet opp igjen, sier de.
Sjef nummer én og to
Ole Jørgen Rønningen er veteran i miljøet, gjennom flere tiår.
– Elisabeth er sjef nummer én – og jeg er sjef nummer to, forteller han.
– Elisabeth er veldig populær, og det er veldig fint at vi nå kan møtes her hver uke. Det har vært et dypt savn. Jeg har greid meg bra gjennom koronatiden, men nå ser jeg frem til en mer normal tilværelse utover høsten, sier sjef nummer to, Ole Jørgen.
Per Øyvind Brodtkorb kommer som gjestesolist fra Sarpsborg, og har besøkt miljøet på Romerike flere ganger før. Han har sunget fra han var bitte liten, og sangtalentet ble lagt merke til i barnehagen. Han tar sangundervisning, og nylig holdt han egen konsert med 16 Halvdan Sivertsen-sanger.
– Jeg lærte meg alle tekstene utenat, og det gikk veldig fint sammen med bandet. Men jeg liker også godt å synge helt alene, og øver hver eneste dag, forteller han.
Prest Elisabeth er veldig populær, og det er veldig fint at vi kan samles igjen.
— Ole Jørgen, sjef nr. 2
Humøret på topp
På dette arrangementet synger han Louis Armstrong-hiten What a Wonderful World og Ein fin liten blome av Bjørn Eidsvåg, og på slutten leder han allsangen sammen med solist Anne Marte Slinning.
Sanger Anne Marte Slinning har deltatt mye i integreringsarbeidet på Romerike.
– Jeg setter stor pris på å bli spurt, og gleder meg over å møte så mye sangglede og spontanitet. Latteren sitter løst, humøret er på topp, og det er ikke langt mellom de gode replikkene. Den løse snippen i dette forumet er også en viktig kontrast til det perfekte, sier Slinning.
– Verdens beste jobb
Organist Alf Knudsen synes det gir mye mening å være en del av integreringsarbeidet i Den norske kirke.
– Slike samlinger har en fantastisk evne til å viske ut avstanden mellom utøvere og publikum. Scene og sal glir over i hverandre og gleden er viktigere enn prestasjonen. Det gir et løft å være deltaker i noe så meningsfullt, sier Knudsen.
Elisabeth Kristiansen har lenge vært opptatt av integreringsarbeid i sin prestetjeneste, først 17 år i Skårer menighet i Lørenskog, deretter seks år som sokneprest i Øvre Rælingen – og det siste året som ansvarlig prest for Inkluderende kirke på Romerike.
– Jeg har verdens beste jobb, erklærer hun og utdyper:
– Jeg er kjempeheldig som får møte alle de flotte folkene som trenger en litt lavere inngangsport til kirken, og deres foresatte og ansatte i omsorgssektoren. Det tilfører meg noe betydningsfullt i min egen tilværelse. Presteyrket kan være litt prestasjonspreget, det er godt å bli møtt med så mye takknemlighet bare fordi du er til stede for noen, og ikke bare fordi du leverer kloke ord i en preken.
Integreringspresten mener at mennesker med utviklingshemming må ha sine egne, tilrettelagte gudstjenester og samlinger.
– Men vi må også ha plass til dem i en vanlig gudstjeneste. Forutsigbarhet, som i den faste liturgien, er viktig for denne gruppen. Mange av dem er ensomme. Jeg ønsker at kirkens fellesskap skal åpne for mennesker med utviklingshemming og andre funksjonshemminger. Disse menneskene har et åndelig liv og ved nattverdsbordet er vi alle like, understreker hun.
Jeg har verdens beste jobb.
— Integreringsprest for Nedre Romerike, Elisabeth Kristiansen
– En møteplass som er verdt et besøk
Hun mener kirken må være bevisst på å skape tillit.
– Vi må skape denne tilliten gjennom å gjøre kirken til en møteplass som er verdt et besøk. Og vi må gjøre oss verdige til denne tilliten i møte med mennesker med ulike behov, for eksempel når en stor andel i denne gruppen kommer til oss for å konfirmere seg, mener hun.
Kristiansen har høstet gode erfaringer gjennom kirkelig integreringsarbeid.
– En viktig oppgave er rett og slett å få litt mer hjelp til transport til og fra kirken for mange utviklingshemmede. Der bør kommunene stille opp litt sterkere, hjelp til slik transport bør være en like stor rettighet som når du skal til fastlegen.
