Kirkeliv

Kvinnelig prest: – Jeg er en dritbra prest og jeg holdt på å slutte

ARBEIDSMILJØ: Èn av tre har opplevd uønskede hendelser basert på at de er kvinnelige prester i Den norske kirke. Nå forteller tre av dem om sine opplevelser på arbeidsplassen.

– Hånda hans gikk alltid langt ned på ryggen.

– På rumpa?

– Ja, men ikke sånn at man kunne ta han på det, forteller «Karen» på telefon fra østlandskommunen hvor hun nå jobber som prest.

De intime klemmene opplevdes til slutt så ubehagelig at den unge teologistudenten sluttet som konfirmantleder, forteller hun i dag. Men hun varslet ikke om soknepresten som hadde gått over streken.

– Det føltes ikke stort nok, sier hun og forklarer:

– Der og da hadde jeg en følelse av at jeg hadde vært vennlig. Jeg skyldte på meg selv.

Vage episoder

«Karens» historie er ikke unik. Tre kvinnelige prester forteller uavhengig av hverandre om uønskede opplevelser basert på at de er kvinnelige prester i Den norske kirke (DNK) til Vårt Land. De forteller blant annet om det de opplever som seksuell trakassering, uønsket seksuell oppmerksomhet og berøringer, og nedlatende kommentarer om kjønn.

Historiene deres har flere fellestrekk. Alle synes episodene hver for seg er vage. De tenker på om det er dem selv det er noe galt med. Alle sier de er blitt møtt med bagatellisering fra ledere og kolleger. Alle peker på en asymmetri i maktrelasjoner som har vært med på å gjøre episodene ekstra vanskelige. Og ingen av dem vil stå frem med navn og bilde. De opplever at det vil koste for mye.

---

Seksuell trakassering

  • Seksuell trakassering er uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom
  • Kan forekomme i mange ulike varianter og kan være både fysisk, verbal og ikke-verbal (kroppsspråk)
  • Kan være alt fra seksuelle kommentarer om kropp og utseende, simulering av seksuelle bevegelser, klåing, tafsing, berøring til seksuelle overgrep. Visning av bilder og videoer med seksuelt innhold vil også være seksuell trakassering

Kilde: Arbeidstilsynet

---

– Dårlig dømmekraft fra hans side

I ettertid mener «Karen» at presten utøvde dårlig dømmekraft og at det var feil det han gjorde. På spørsmål om hun har hatt flere slike opplevelser etter at hun ble prest, svarer hun:

– Ja, det har vel alle.

I DNKs arbeidsmiljøundersøkelse for kvinnelige prester, som ble offentliggjort i vår, kom det frem at nesten én av tre kvinnelige prester har opplevd uønskede hendelser basert på at de er kvinnelige prester.

Det tilsvarer 126 individer. Over halvparten av dem meldte ikke ifra om opplevelsene. Mer enn én av fire fortalte i samme undersøkelse at de opplever ubehagelige kommentarer knyttet til alder og utseende.

«Karen» forteller den ene historien etter den andre om prester som har krysset hennes intimitetsgrense.

Den ene var veldig opptatt av utseendet hennes, og hvor flott hun var, forteller hun. Hun svarte med å holde seg unna ham. En annen som hun jobbet tett med i en periode viste en veldig begeistring for henne, selv om hun var gift, ifølge «Karen».

– Overfor han ble jeg veldig kald. Jeg har nok blitt litt hardere i kantene med årene. Det skal mer til før jeg åpner meg for mannlige kolleger.

Anonym kvinnelig prest forteller om diskriminering og seksuell trakassering som ikke blir tatt på alvor. Lillehammer

Varslet til prosten

– Har du varslet fra til ledere om noen av disse opplevelsene?

– Ja, jeg sa ifra til en prost en gang, men jeg opplevde ikke å bli tatt på alvor.

– Hva sa prosten?

– Prosten lyttet og sa at det ikke var så greit, men fulgte det ikke videre opp, og gjorde heller ikke noe med mitt forslag om å snakke mer om seksuell trakassering som tema overfor alle prestene.

Anonym kvinnelig prest forteller om diskriminering og seksuell trakassering som ikke blir tatt på alvor.

– Vil ikke være hun kjipe og sure

– Hvor vil du plassere ansvaret for den arbeidskulturen du har vært utsatt for?

– Hos arbeidsgiver. Det er mange proster som ikke har tatt arbeidsmiljøet til alle på alvor, sier hun og uttrykker at hun er oppgitt over at det måtte en undersøkelse til for å vise at det var sånn.

– Når preses kommenterte undersøkelsen og sa at «vi» er overrasket, ble jeg litt skuffet. Hvis du spør en hvilken som helst kvinnelig ansatt, er dette noe vi har vært klar over lenge.

Hun oppfordrer alle kolleger til å korrigere når man ser at en ansatt blir undertrykket eller trakassert. Selv om arbeidskulturen for kvinner er satt på dagsorden i Den norske kirke, vil hun ikke stå frem med navn og bilde.

– Jeg vil ikke være hun kjipe og sure. Jeg tror det er strategisk veldig dumt av meg.

– Hvordan er det strategisk dumt?

– Folk er venner og i familie med hverandre. Kirke-Norge er veldig lite. Jeg ønsker ikke å lage noen konflikter, som jeg er redd kan ødelegge for meg og andre.

Tvilte på seg selv

– Jeg kjenner på en klump i magen når jeg forteller om dette, sier «Tiril».

Hun sitter på en benk i morgensolen. Det er mange år siden hun valgte å slutte i stillingen sin på grunn av en kollega som, ifølge henne, trakasserte henne daglig. Men det er ikke kollegaen som gjør at såret fortsatt verker.

Det er måten hun ble møtt på av ledelsen.

«Du er jo en kvinnesaksperson. Har du overreagert eller har du sett ting som kanskje ikke stemte?», skal personalsjefene ha spurt henne.

«Tiril» beskriver seg selv som en person med bein i nesen og med «en sterk feministisk ryggrad». Men soknepresten hun jobbet med, fikk henne til å tvile på disse kvalitetene.

Han er sogneprest i prostiet Tiril jobbet i. Hun synes det er vanskelig å fremheve en spesifikk historie som beskriver hvordan det var å jobbe med ham. Hver for seg synes hun episodene er ulne. Men i sum ble de til en arbeidshverdag hun ikke kunne stå i.

Anonym kvinnelig prest forteller om diskriminering og seksuell trakassering som ikke blir tatt på alvor. Lillehammer

Ingen mobbesak

Når de var uenige om noe faglig, kunne han reagere med et kroppsspråk som vek unna henne, og signaliserte at nå var hun litt mye og måtte roe seg, forteller hun. Det fikk henne til å tvile på sin væremåte.

– Jeg lurte på om jeg overreagerte og om jeg var «litt mye».

– Kan du ha mistolket han?

– All kommunikasjon kan jo misforstås, så det vil alltid være en mulighet. Men måten han holdt blikket mitt på da han sa disse tingene, og antydet med håndbevegelsene sine at engasjementet mitt var for høyt, så kan jeg ikke tro annet enn at det var bevisst.

– Og måten han nektet for alt etterpå, gjør meg enda sikrere.

I ettertid fikk hun høre at flere hadde sluttet i den samme stillingen som henne på grunn av soknepresten. Da hun gikk til personalsjefene, hadde hun full tillit til at det skulle bli ryddet opp i. Men hun ble ikke trodd i det hun betegner som en mobbesak.

– Idet jeg sa ordet «mobbing» virket det som om skuldrene til dem rundt bordet heiste seg ti hakk. Da opplevde jeg at det var om og gjøre å slippe unna at jeg faktisk kalte det en mobbesak fordi det har helt andre juridiske implikasjoner.

Anonym kvinnelig prest forteller om diskriminering og seksuell trakassering som ikke blir tatt på alvor.

Holdt på å slutte som prest

– Du kunne gått til sak mot dem?

– Ja, men jeg endte opp med å ikke gjøre det fordi det var så belastende, sier hun, og stopper for å gi plass til tårene.

– Jeg blir så sint. Fordi jeg er en dritbra prest, og jeg holdt på å slutte som prest.

«Tiril» forteller at hennes kvaliteter ble sådd tvil om i ledelsen.

– En av tingene som ble sagt til meg i meklingsmøtene var: «Vi hadde håpet at da vi fant en sånn sterk kvinne som deg, så ville det gå seg til».

– Hva var det de mente ville gå seg til?

– Jeg vet ærlig talt ikke. Han var jo åpenbart kjent for ledelsen, og når de antyder at et problem vil gå seg til ved å få en ny person i staben, har de sagt det viktigste: Kvinnene som reagerer på fremferden hans, er problemet, ikke han.

Det verste for «Tiril» var at hun mener arbeidsgiver la ansvaret over på henne.

– Når de sier «det er leit at du opplever det sånn» er det den som forteller som får ansvaret. Det er reaksjonen som er problemet framfor oppførselen det varsles om, sier hun.

Nå er «Tiril» prest i et bispedømme på Østlandet. Hun vil heller ikke stå frem med navn. Hun er redd for å få rykte på seg for å være «hun vanskelige».

– Tror du selv at du er vanskelig?

– Jeg sier ifra, men prosten min nå setter pris på det.

«To høner som kakler»

– Han byttet ut alle tekstene, og strøk alt jeg hadde forberedt. Da han skulle gå for dagen, kløp han meg i kinnet og sa: «Du må jo være den søteste presten».

– Det husker jeg. Den nedlatenheten, forteller «Fanny» på telefon fra et bispedømme på Østlandet.

Hun har jobbet som prest i over 20 år. Gjennom hele karrieren har hun opplevd at hennes kjønn og utseende har blitt samtaleemne. Presten som kløp henne i kinnet og kalte henne søt, ble en «festhistorie». Hun konfronterer sjelden kolleger som utviser et gammeldags kvinnesyn.

– Jeg orker ikke.

– Hvorfor ikke?

– Fordi, sier hun, og kommer med et nytt eksempel:

– I min første samtale med en ny sjef fortalte jeg om en kirkeverge jeg syntes det var vanskelig å jobbe med. «Hva tenker du om det», spurte jeg. «Jeg tenker at det er to høner som kakler», svarte han.

De gangene hun har tatt opp de små, men ikke ubetydelige kommentarene med ledere, er det slike reaksjoner hun møter, forteller hun.

Hun får inntrykk av at de er lei av å høre om prat om likestilling og kjønn. Derfor har hun sluttet å ta det opp.

Anonym kvinnelig prest forteller om diskriminering og seksuell trakassering som ikke blir tatt på alvor. Lillehammer

Uroen for å ikke bli tatt på alvor

«Ja, hva skal du si, du kan jo bare skreve», smalt det fra en mannlig kollega da hun som ung, gravid og eneste kvinnelige prest rundt bordet skulle til å si noe, forteller «Fanny».Hun så ikke noen annen utvei enn å slutte seg til latteren som fulgte kommentaren.

Som flere andre har hun blitt utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet. Tekstmeldinger som hun beskriver som langt over streken for det som passer seg mellom kolleger. I den ene saken var det flere som ble utsatt for det samme. Saken ble behandlet av bispedømmet hun da jobbet i, forteller hun.

Det har vært flere meldinger fra mannlige kolleger opp gjennom årene, sier «Fanny». Meldinger i grenseland mellom flørt og upassende oppførsel, men de har hun bare lagt fra seg. Hun synes det er vanskelig å finne balansen:

– Skal man ta hverandre for absolutt alt? Samtidig, hvor mye skal man finne seg i, spør hun.

– Kunne du ha snakket med de respektive lederne dine om de upassende meldingene i stedet for å legge dem i en skuff?

– Stort sett har jeg hatt ledere jeg godt kunne snakket med. Det er likevel flere ting som har stoppet meg, sier hun og lister opp:

– Som det å bli assosiert med en som sladrer eller klager over lite, men også uroen over det å ikke bli tatt på alvor.

Når hun tenker tilbake på episoder nå, blir hun slått av at hun ikke engang tenkte tanken at dette var noe lederne hennes kunne håndtere.

– Jeg trodde nok at det var slik det var i arbeidslivet, at jeg måtte tåle såpass. Kanskje ble jeg for opptatt av diplomati og det å skulle ta hensyn at jeg ikke forsto når grensene mine ble tråkket over.

Vil kurse ledere i DNK

Leder i Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum, sier det har gjort sterkt inntrykk å høre historiene om diskriminering og trakassering som kom frem i arbeidsmiljøundersøkelsen.

– Nå tar vi tak i problemet i alle ledd, forsikrer hun, og viser til en tiltaksplan vedtatt på i Kirkerådets arbeidsgiverutvalg. Den tydeliggjør blant annet lederansvaret.

Kristin Gunleiksrud Raaum, leder av Kirkerådet i Den norske kirke

– Kvinnene som Vårt Land har snakket med, har opplevd å ikke bli tatt på alvor av ledere. Hva kan de forvente i fremtiden?

– Vi ser allerede at undersøkelsen har medført endringer. Alle skjønner nå at dette ikke kan bagatelliseres.

– Er du trygg på det gjelder alle?

– Nei, og derfor må vi formidle at dette er et ledelsesansvar og på den måten jobbe med ledere.

– Er det for eksempel aktuelt å kurse ledere i håndtering av varslersaker?

– Vi vil ha en rekke kurs som tar utgangspunkt i arbeidsmiljøloven og likestillings- og diskrimineringsloven. Det er en nøkkel til å endre dette.

Les mer om mer disse temaene:

Inger Lise Hammerstrøm

Inger Lise Hammerstrøm

Inger Lise Hammerstrøm er journalist i Vårt Lands nyhetsavdeling.

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kirkeliv