Kirke

Så kunne misjonsforeningen samles igjen

NORGE ÅPNER OPP: – Allsang på Teams var en liten katastrofe, konstaterer Anne Kristin Frivold. Nå kan de 13 medlemmene i Hole Sjømannskirkeforening endelig møtes igjen.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Det var mye begeistring og gjensynsglede da foreningen endelig kunne møtes ved Skomakerstua på Røyse. Den koselige stua er del av pilegrimsleden over Ringerike. Karin Røise er vertskap for både pilegrimer og misjonsforening, og har ordnet med suppe og kaffemat. Men først skal den lille flokken gå en tur i de vakre omgivelsene langs Tyrifjorden.

Anne Kristin Frivold innleder kort og ber en bønn før de «søker seg ut på Guds sti. Vær med meg på veien hjem til deg Gud, og hjem til min egen sjel. Led oss i din ånd. Amen», ber hun.

hole sjømannskirkeforening

Sosial underernæring

Hun maner til ettertanke og stillhet under vandringen på den naturskjønne stien langs nysådde jorder og gravrøyser fra før-kristen tid. Men tausheten brytes ganske fort. Det er ikke lett å tie etter ett års fravær fra det vante og viktige sosiale møtestedet.

– Etter sosial underernæring i over ett år, er det ikke helt enkelt å legge lokk på praten. Men vi prøvde å begrense oss, sier Hanne Bergersen, som har vært med i foreningen siden 2016.

Foreningen har gjort forsøk på å opprettholde kontakten på Teams.

– Men det var jeg ikke med på. Et forum som vårt er helt avhengig av fysiske møter, sier hun og gleder seg over at pandemi-pausen er over.

---

Hole Sjømannskirkeforening

  • Stiftet i 1907, har nå 13 kvinnelige medlemmer - men foreningen er åpen for menn, som var i flertall i starten.
  • Nylig kunne foreningen endelig møtes etter en lang koronapause, ved Skomakerstua på Røyse, der de også gikk tur på pilegrimsleden som går over Ringerike.

---

hole sjømannskirkeforening

Misjonsforening med 114 års tradisjon

Anne Kristin Frivold forteller om en misjonsforening med røtter tilbake til 1907.

– Protokollene forteller at det i starten var flest menn, i dag er vi bare kvinner – men menn er hjertelig velkomne, sier hun.

Hun har vært med i foreningen siden 2005, og har sittet både i krets- og hovedstyre i Sjømannskirken.

– Vi vet hvor viktig Sjømannskirken har vært for nordmenn i utlandet, også som norsk utpost i samarbeid med Utenriksdepartementet – og kirken har nok vært ekstra viktig for mange under pandemien. Men inntektene fra kirkeofringer og foreningsliv har nok gått ned i koronatiden, selv om vi har vippset litt underveis. Nettmøtene har vært mindre besøkt, og forsøket på allsang var nokså mislykket, innrømmer hun.

Viktig forbønnstjeneste

Nå ser de frem mot å komme tilbake til en normalsituasjon, med jevnlige møter og faste markeringer og fester for Sjømannskirken gjennom kirkeåret i Bønsnes og Hole kirker.

hole sjømannskirkeforening

– Foreningen vår har ikke vært preget av håndarbeid og utlodninger, men det er lov å strikke på samlingene. Vi prøver å informere og sette Sjømannskirkene viktige arbeid på dagsorden i nærmiljøet vårt – og ikke minst står vi i en viktig forbønnstjeneste, forteller hun.

– De sosiale møtene er kjernen i foreningslivet, og savnet av den sosiale arenaen har vært stort. Å drive denne typen foreningsliv er ikke liv laga på nett, mener hun.

hole sjømannskirkeforening

Tilbake etter pilegrimsturen kommer Karin Røise over tunet med suppegryte på trillebår - til sultne pilegrimsvandrere som har samlet seg utenfor Skomakerstua.

– I dag synes jeg vi har en fin markering av den globale kirken, med et lite innslag av pilegrimsvandring i det fine vårværet, sier hun.

hole sjømannskirkeforening

Ikon-utsmykning

Bildekunstner Heidi Glattre har gitt ikoner til Skomakerstua, og gir forsamlingen en innføring i ikontradisjonen.

– Jeg vil gi vandrerne noe som kan være til velsignelse videre på veien, sier hun.

hole sjømannskirkeforening

Å drive misjonsforening på nett er ikke liv laga.

—  Anne Kristin Frivold, leder i Hole Sjømannskirkeforening
hole sjømannskirkeforening

Kunstneren forteller om en 1700 år gammel tradisjon som begynte i oldkirken på 300-tallet. Så fulgte det stridigheter over flere hundre år – om det i det hele tatt var tillatt å avbilde guddommen.

– I den bysantinske og russisk-ortodokse tradisjonen er det fortsatt strenge regler, men fra renessansen meldte det seg mer individualitet og det ble tillatt med litt mer menneskeliggjøring av religiøse avbildninger, forteller hun.

Presten, Lena Rós Matthíasdóttir, avslutter med å synge velsignelsen solo. I følge de siste koronarestriksjonene sitter forsamlingen nemlig litt for tett for allsang – enn så lenge.


Lars O. Flydal

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal har i mange år vært journalist og fotograf i Vårt Land, og har dekket både kultur- og kirkeliv.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kirke