Flytter hjemmekontoret ut på kirkegården

I juni begynte hun som diakon i Onsøy og Gressvik, hun kom fra diakonstilling i Sel og Nord-Fron i Gudbrandsdalen.

Det var midt i koronatiden med stengte kirker og store utfordringer rundt hvordan man skulle nå frem til folk. «Hvor er folket nå?» spurte hun seg selv.

---

OPPSØKENDE DIAKONI

• Fra i sommer har diakon Ingunn Liseter tilbrakt mange timer med hjemmekontor på kirkegårdene i Gressvik og på Onsøy, for å møte mennesker når kirken stenger.

---

– Jeg søkte til et av de mest klassiske møtestedene gjennom alle tider - ved vannpostene. Jeg tok på meg grønn t-skjorte med «diakon» tydelig påskrevet og satte meg på en benk.

Hun forteller at det brøt isen med mange.

– Det førte til gode og meningsfulle samtaler med mennesker, forteller hun.

[ Kunst og diakoni styrker hele mennesket ]

Ingunn Liseter var mye i kontakt med og ble inspirert av Bernt Christensen, som stod for opprettelsen av bryggekapeller på begge sider av Oslofjorden.

– Han ble en sterk inspirator for det å bringe kirken ut til folket, og skape møtesteder der kirken tradisjonelt ikke har vært veldig synlig. Det ble et motto, og en visjon som stemte med min egen - og noe jeg enkelt kunne virkeliggjøre, sier hun.

Kirkens kroppsspråk

En av kirkens store mål nå er «Mer himmel på jord - du er ikke alene», det var noe Ingunn Liseter ville være en aktiv aktør i.

– Diakoni er kirkens kroppsspråk. Koronatiden har gitt oss nye utfordringer, og kirken har måttet tenke nytt og kreativt. Vi har hatt bratt læringskurve på digitale løsninger. Men det er ikke noe som erstatter fysiske møter - og for mange mennesker er det en høy terskel for å banke på døren til kirkekontoret og be om en samtale, mener hun.

Vi i kirken må være lyttende og møte folk på en trygg måte, uten å stille krav eller diagnoser.

—  Diakon Ingunn Liseter

Kvinnen ved brønnen

Ingunn Liseter vil være mest mulig tilgjengelig, og «kvinnen ved brønnen» har etablert kontakter som også har ført til oppfølgende samtaler. På sin visitas i september trakk biskop Atle Sommerfeldt parallellen til kvinnen ved brønnen, som var evangelietekst sist søndag.

– Det var en hyggelig sammenligning. Når jeg er ute på jobb på denne måten, er Salmeboken en fast følgesvenn, som jeg bruker aktivt.

– Jeg glemmer ikke samtalen med en eldre kvinne som endte med at vi satt der på en benk på kirkegården og sang med våre spede kvinnestemmer - O, bli hos meg tonet ut over gravene. Det ble en sterk og rørende opplevelse for oss begge, forteller hun.

Sorgprosess

Noen ganger har hun satt seg i sirkelen rundt minnesteinen for urnegraver på Gressvik kirkegård, midt blant mennesker i sorgprosesser.

– Det ga møter med livshistorier til en savnet avdød, og gode dialoger rundt sorg og ettertanker hos de som stod tilbake. Som synlig diakon var det lett å få kontakt. Det ble til sjelesorg og samtaler rundt både tragiske dødsfall - som ulykker og selvmord - og mer naturlige og gode avslutninger av et langt livsløp, forteller diakonen.

[ Diakoni og smittebegrensning ]

I en sorgfase kommer mange store og små spørsmål til overflaten.

– Et dødsfall er alltid unikt, og kirkegården er i alles eie. Mange sitter med spørsmål av både eksistensiell og mer praktisk art. Det er veldig meningsfullt å kunne bidra i en slik livsfase, nestekjærlighet og deltagelse i et fellesskap er noe alle trenger, sier hun.

Magiske møter

Hun forteller om korte møter - som er blitt viktige.

Gjennom det lille møtet kan det oppstå noe magisk - og et «Hei!» på butikken noen dager senere. Isen er brutt og ofte blir det til en mer varig og meningsfull tankeutveksling over tid, har hun erfart flere ganger.

Ingunn Liseters engasjement for sine medmennesker er et kall.

– Kallet er reelt og har styrt meg - det var det som i sin tid gjorde meg til diakon i kirken, slår hun fast.

Allehelgens-vandring

På kirkegårdene møter hun mest godt voksne mennesker, men hun har også faste allehelgensvandringer med konfirmantene.

– Jeg har lignende opplevelser i møte med konfirmanter. Unge mennesker har også hatt sine sorgopplevelser, men har ikke utviklet et språk for det. De sliter med å finne ord på følelsene, men har stor sans for symbolhandlingene - som lystenning på globen, forteller hun.

Diakoni er kirkens kroppsspråk.

—  Diakon Ingunn Liseter

Konfirmantene får også kjennskap til liturgien ved livets slutt.

– Der møter de mange av de samme ordene som de fikk ved døpefonten. Språket som åpner og lukker livet - og som i sorgen hjelper oss å bære hverandre over, sier diakonen.

Vil forløse fortrolighet

Hun vil at kirken skal vise mer vågemot i det å finne nye møtesteder. Kirken må møte folk på deres premisser - der ingen spørsmål er feil - eller for store.

– Koronatiden har gitt oss ny lærdom, og tid til refleksjon om det kirken faktisk skal være. Vi må ha lyttende ører og møte folk på en trygg måte, uten å stille krav eller diagnoser. Mange mennesker sliter med fortrolighet, som vi kan hjelpe til med å forløse, sier Ingunn Liseter.