05 December 2020



Kirke

Jazzen reiste seg fra asken

Ved Universitetet i Stavanger la vi ned kirkemusikkutdanningen for 15 år siden. Kirkemusikk i sin tradisjonelle innretning så ut til å ha mistet taket blant de unge. I stedet reiste jazzutdanningen seg fra asken.

Harald Eikaas

Avdelingsleder for klassisk musikk, Universitetet i Stavanger

Bach's Matheuspasjon spiller her i bakgrunnen. For mange med forkjærlighet for den store, klassiske musikktradisjonen vil nok dette mesterverket befinne seg på dessert island-listen over musikk man bare ha med seg til en øde øy. Et ukelangt påskedrama er i Bachs univers gjenskapt som et konsentrert musikalsk forløp og med en kunstnerisk dybde som musikkhistorien vel knapt nok har sett maken til siden verket ble komponert i 1727.

Bach får tjene som eksempel på store komponister som gjennom tusen år har beriket kirkemusikken og satt standarden for musikalsk kvalitet. Utdanning av kirkemusikere bygger for en stor del på denne enorme musikktradisjonen.

Sang som skolefag

Den siste tidens debatt om kirkemusikkutdanning i Vårt Land (denne debatten er langt fra ny) har nok en gang vist at verden ikke står stille. Det kan synes som om den store, kirkemusikalske arven skygger for evnen til å tenke fremtidsrettet? «Musikken ingen vil ha» og «orgelallergi» er aktuelle overskrifter og begreper i media for tiden. Her kan et kort tilbakeblikk om utdannings- og kulturpolitikk i Norge kanskje belyse noen grunnleggende problemstillinger.

I 1827 ble sang innført som skolefag. En av hovedbegrunnelsene var at skolebarna skulle lære forskjellige(!) salmer og salmemelodier. Oppgaven var å utdanne solide fremtidige støttespillere til salmesang i kirken. Vel 60 år senere, i 1882, etablerte Ludvig M. Lindeman «Organistskolen» i Kristiania. Dette ble forløperen til dagens Norges Musikkhøgskole og la kimene til høyere musikkutdanning rundt om i Norge. Når det gjelder generell kulturpolitikk kan vi trygt si at mye har skjedd i Norge de siste 50 årene. Helt frem til 1970 kunne man med rette påstå at en håndfull politikere og byråkrater i hovedstanden langt på vei utøvde definisjonsmakt over kulturpolitikken i landet: Hva var «god» og «riktig» kultur. Kirkemusikk hørte selvsagt med i den positive enden av kulturbegrepet, den gang som nå.

LES OGSÅ: Organist: «Kirkemusikere blir utdannet i musikk ingen vil ha»

Bach eller Beyoncé

Disse tre nedslagspunktene på en nesten 200 år lang tidslinje forteller noe om kirkemusikkens store innflytelse på allmenndannelsen av landets befolkning, den musikalske skoleringen av norske musikere og musikkpedagoger, og den etablerte forståelsen av «kultur», vel og merke den som eksisterte her til lands for et par generasjoner siden. Det forteller samtidig historien om et Norge som ikke lenger eksisterer.

Kulturrelativisme gjør seg gjeldende, vil noen påstå. Spørsmålet om musikk til kirkelige begravelser har ikke lenger samme felles referanseramme hos kirkemusikeren og de pårørende, men koker ned til et spørsmål om personlig smak og om man foretrekker Bach eller Beyoncé.

Utvikling av kunstutdanninger er et annet felt der tidene har forandret seg. Strukturell oppbygging av musikk- og kulturskolefeltet, distriktsmusikerordning, utvidelser av institusjonsorkestre m.m. er ikke lenger en bestilling som utdanningsfeltet skal svare på, slik som for 30 – 40 år siden. Mange av vår tids musikkstudenter skal ut i en sammensatt arbeidshverdag. Strømlinjeformede og profesjonsrettede utdanninger synes å være kun ett av flere relevante utdanningsspor. Når en menighet lyser ut stilling som 50 prosent kantor med forventning om at den nyansatte skal kunne «alt» av kirkemusikk, må man samtidig formode at vedkommende nyansatt også skal jobbe 50 prosent et annet sted, kanskje innenfor et helt annet virke. Høyere utdanning har derfor i stor grad organisert seg slik at samfunnets behov ses i et endringsperspektiv og som et dynamisk felt. Og så vil det selvsagt i forbindelse med utdanning være et behov for individuell selvrealisering hos den enkelte student, what's in it for me?

LES OGSÅ: Vårt Land mener: Skal salmearven føres videre, må nye struper finne seg hjemme i musikken

Kan ikke skru klokka tilbake

Ved Universitetet i Stavanger (UiS) la vi ned kirkemusikkutdanningen for ca. 15 år siden. Grunnen var såre enkel: for få søkere og enda færre som gjennomførte studiet. Kirkemusikk i sin tradisjonelle innretning så den gang ut til å ha mistet taket blant de unge. Samme utvikling fant sted ved flere av våre søsterinstitusjoner, i noenlunde samme tidsperiode. New public management hadde da for lengst nådd høyere utdanning. Det var ikke lenger råd til å opprettholde studier det ikke var interesse for. Vår oppdragsgiver, Kunnskapsdepartementet, legger de økonomiske linjene for virksomheten og det er et bredt politisk flertall for prinsipper rundt finansiering av høyere utdanning. Et viktig element i finansieringen er studiepoengproduksjon, altså avlagt eksamen. Musikkstudenter som ikke fullfører studiene, er særdeles dårlig butikk, for å si det enkelt.

Så hva er egentlig «bestillingen» fra Den Norske Kirke? Og: Hva ønsker unge organister seg av utdanning og fremtidig yrkesliv som kirkemusikere? Hvilke forpliktelser har høyere utdanning som utdannings- og kulturinstitusjon oppe i alt dette? I et slikt spenningsfelt skal det utvikles en fremtidig kirkemusikkutdanning som både er forsknings-, utviklings- og erfaringsbasert, tar i vare tradisjonen, er attraktiv for en ny generasjon studenter og ikke minst: svarer på samfunnets behov. Virkeligheten der ute er mangfoldig. Det som synes relevant i en storbykirke kan man kanskje se langt etter ute på bygda. Den Norske Kirke og UiS er så langt enige om at vi må skape noe nytt for fremtiden, vi ikke kan skru klokken tilbake.

Jazzen som reiste seg fra asken

Endringer har alltid vært en del av musikkutdanningen. Kirkemusikk ved UiS forsvant ut for 15 år siden. I sammen tidsperiode ble det etablert jazz-utdanning samme sted. Dette ble raskt en veletablert utdanning som nå omfatter rundt 50 studenter, et levende og flott fagmiljø, spennende forsknings- og kunstnerisk aktivitet samt et nyetablert digitalt jazz-studium som etter- og videreutdanningstilbud – for å nevne noe.

Vår jazzutdanning setter preg både på byen Stavanger og regionen ellers. Ingenting hadde gitt mer mening enn at jazzutdanningen, som reiste seg fra asken av den nedlagte kirkemusikkutdanningen, kunne bli en viktig fremtidig bidragsyter sammen med det tradisjonelle, klassiske feltet til nyetablering av kirkemusikk her ved institusjonen. På den måten kan vi honorere UiS sitt motto: «Utfordre det velkjente, utforske det ukjente». Vi mener vårt sammensatte fagmiljø, i tett samarbeid med praksisfeltet og Den Norske Kirke, kan bidra med noe nytt og flygedyktig!

LES MER OM KIRKEMUSIKK:

«Nå skal jeg innrømme noe. Salmene har for høyt toneleie»

NLA-lektor: Fremtiden i norsk kirkemusikk handler ikke om sure epler, brødskiver eller lavkultur

«Å tonesette avdødes liv vil for mange være viktigere enn at musikken skal ha en kristen kontekst»

«Der andre har omfavnet nye musikksjangre, har Den norske kirke holdt på sitt som en lat monopolist»

---

Fakta:

---

Annonse
Annonse

Mer fra: Kirke