05 December 2020



Kirke

Stengt når vi behøves mest

Er det kirkens rolle å være ekstremt best i smitteklassen? Eller er det kirkens oppgave å tilby fellesskap i en tid hvor Guds ord er viktigere enn på lenge?

Arve Juritzen, medlem av Oslo bispedømmeråd

«Kirken dropper nattverd, men opprettholder gudstjenesten. I Den norske kirke i Oslo har de tirsdag oppdatert sin smittevernveileder.»

Som medlem av Oslo bispedømmeråd er det igjen via Vårt Land at jeg blir informert om at vårt bispedømme følger Den norske kirkes sentrale råd som nok en gang går lengre enn det vi må oppfatte som myndighetenes Covid-19 pålagte smitteverntiltak.

Kraftig teologisk amputasjon

I mars i år låste vi kirkedørene for vanlige gudstjenester. Ingen slapp inn for enkeltvis stille bønn eller for alene å tenne et lys. Mens statsstyrte Vinmonopolet gjennom hele den strengeste pandemi perioden fant løsninger slik at de kunne opprettholde sitt tilbud, var kirkens valg å låse døren. Kirken gikk lengre enn både nasjonale og lokale råd.

Det er i nød og i kriser flere en vanlig søker til kirkene, men vi var ikke der for i kirkerommet å gi de et tilbud om trøst, sjelefred og omsorg. Nå skal vi fortsatt feire gudstjeneste, men med kraftig teologisk amputasjon. Med umiddelbar virkning avlyses nattverden og lystenning.

Siden kirken igjen åpent dørene, har nattverden vært gjennomført etter strenge og trygge regler. Gjennom mange uker har både menigheten, ansatte og frivillige drillet og gjennomført regler med minst en meter i køen frem til alteret, kalkene er spritet og plassert på egne bord, brødet plasseres i kalkene av spritede prestehender og selv har jeg strukket armene så langt jeg kan og møtt tilsvarende utstrakte hender som har mottatt vinen i kalken uten at noen har berørt hverandre. Vi har tilpasset oss slik vi gjorde i 1914 da det ble slutt på at alle drakk fra den samme kalken som et ledd i kampen mot den smittsomme tuberkulosen.

LES OGSÅ: Kirken dropper nattverd, men opprettholder gudstjenestene

Ville gjort strenge Raymond Johansen stolt

Sist søndag tok presten og jeg på oss munnbind når vi delt ut vin og brød. Med øynene hilste vi en og en som kom opp og aldri har jeg opplevd den korte kontakten oppe ved altere mer viktig. Blikkveksling sa at vi står sammen i en krevende tid, du og jeg i Guds felleskap. Nattverden har i mange uker vært gjennomført med smitteverntiltak som ville gjort strenge Raymond Johansen stolt. Nå er det slutt. Men på restauranter får du fortsatt servert brød og vin.

Er det kirkens rolle å være ekstremt best i smitteklasen, mer enn nødvendig? Eller er det kirkens oppgave på en trygg måte å tilby fellesskap i en tid hvor Guds ord og Jesu handlinger har en viktigere plass enn på lenge? Vi vet at Jesus ville tatt av munnbindene og hold rundt de redde. Hans frykt ville ikke lammet hans omtanke og stengt hans dører.

En fattigere gudstjeneste

En gudstjeneste uten nattverd er en fattigere gudstjeneste. En av de mest sentrale handlingene i kirken er satt på vent. At kirkens sentrale ledelse nå mener at menighetene ikke er i stand til å gjennomføre nattverden på en trygg måte, er en sterk symbolhandling.

Jeg stiller også spørsmål ved om det er riktig at vi folkevalgte representanter fra menighetene, bispedømmerådet, ikke tas med på avgjørelsen om å steng kirkene og om å fjerne nattverden. Skal slike drastiske tiltak alene avgjøres av administrasjonen? Hva er i så fall bispedømmerådets viktige oppgaver?

LES OGSÅ:

Her er de nye, nasjonale koronatiltakene

Det blir en annerledes jul i norske kirker. I Oslo domkirke har de nummerert setene

---

Fakta:

---

Annonse
Annonse

Mer fra: Kirke