Fornemmelsen av Ånd

Det er ikke rart at skoleungdom sliter med å forklare hvorfor nordmenn feirer pinse. Spør de kristne for inngående, blir de gjerne møtt med diffuse, noen ganger litt unnvikende svar.

For pinse er vanskelig. Mye vanskeligere enn de andre kristne høytidene.

Julen har en konkret rammefortelling. Den handler om noe som skjedde. Det samme gjelder påsken og Kristi himmelfartsdag. I troens lys kan disse høytidene ha uendelige dybder, de markerer like fullt engangshendelser .

Med pinsen er det motsatt. Poenget er at det som skjedde skal skje igjen og igjen. Når mennesker tror på Kristus får de Den hellige ånd – også nå – ifølge Bibelen.

Erfaringens problem

Men ildtungene uteblir. Og utallige kristne har spurt seg om de egentlig har denne Ånden, som det står så mye om i Det nye testamente, som de er så avhengige av? Hvordan vet de i så fall det?

«Det må vi tro», har kirkefedrene, Luther, prester og bedehuspredikanter sagt. Noen sier at det skjedde i dåpen, ferdig snakket. Det blir for enkelt for andre, de lister opp tegnene på at Den hellige ånd er i et menneske: Sorg over synden, kjærlighet til Kristus og et ønske om å leve et annerledes liv.

Og på tilhørerbenkene har folk sittet og ransaket seg selv, som det heter: Angrer jeg egentlig slik jeg burde? Elsker jeg Kristus slik jeg burde? Har jeg egentlig lyst til å leve slik Gud vil? Har jeg virkelig denne Ånden?

For ikke å nevne alle de som har lurt på om de er «åndsdøpt».

Dette er personlig

Problemet tok av med renessansen. Da ble den kristne forkynnelsen mer subjektiv. Det var ikke nok å tilhøre kirken, troen ble en personlig sak.

Det var nok mye av det tidligere også, det viser tallrike fortellinger om enkeltmenneskers indre kamper: Les Augustin, les om ørkenfedre og -mødre, om klosterbevegelser og endetidsforkynnelse. Ingen ting av dette hadde skjedd om ikke også middelalderens troende var opptatt av troens personlige sider.

Men andre interesser lå ofte til grunn for den institusjonaliserte religionsutøvelsen. I middelalderen ba du ikke uten videre folk om å ta troen på alvor dersom samfunnsmessig stabilitet var mål nummer en.

Boktrykkerkunsten utfordret disse interessene. Det sier seg nærmest selv: Budskap som beveger følelser får størst utbredelse. Slik er det fremdeles.

Resultatet ble det behovet for trosbekreftelse som førte til massesplittelse i protestantisk kristendom. To viktige spørsmål – som handler om samme sak – ble: Hvordan kan jeg vite om jeg står i et rett forhold til Gud? Hvordan kan jeg vite at jeg har Den hellige ånd?

Derfor går det en linje fra reformasjonen til døperbevegelse, pietisme og etter hvert pinsekristendom. Det handlet ikke om uvitenhet. Det handlet om en ny bevissthet om Bibelens budskap. Nå skulle det tas på alvor.

Når gikk det i grøfta?

På ett eller annet tidspunkt – eller kanskje flere – sporet det av. Det er de fleste kristne enige om. Vi har alle våre grenser, det kan bli for løsrevet fra den bibelske sammenhengen, for subjektivt, for ekstremt.

Spørsmålet er hvor og når det sporet av. Der er vi uenige. Det er en grunn til at vi har pietisme, metodisme, baptisme og pentekostalisme. Det lever vi greit med i dag.

Andre ting tar vi kollektivt avstand fra. Vi hører sjelden at rikdom er et tegn på rett tro lenger. Vi tar også avstand fra den mest ytterliggående helbredelsesforkynnelsen, nå lar ingen seg imponere av to bein som mirakuløst blir like lange. Skremselsforkynnelse som munner ut i mer eller mindre ekstatisk overgivelse er heller ikke god tone. Triksene blir for enkle for de fleste.

På det helt personlige planet er det enda lettere å forstå det. Når behovet for å bli bekreftet av Gud fører til tungsinn eller depresjon, noen ganger verre psykisk lidelse, da vet vi at noe ikke stemmer.

Det er trist at lengselen etter Gud, etter trygghet og bekreftelse – behov som all kristendom bekrefter og oppmuntrer – kan føre til det motsatte: at mennesker mister seg selv.

Svein talte aldri i tunger

Noen kristne miljøer kunne snakket mer om Den hellige ånd, det er jeg sikker på. Men akkurat nå vil jeg stille spørsmålet om det går an å bli for opptatt av Ånden og dens gjerninger. Er det meningen at vi skal være så opptatt av den?

Det spurte Svein ofte om. Han var min kloke svigerfar, oppvokst i, og trofast hele livet mot den karismatiske bevegelsen som ble kalt De frie venner.

Svein hadde en varm og utadvendt personlighet, og fortalte gjerne om hva Jesus betydde for ham.

Men han var ikke velsignet med for mye selvtillit. Som ung hadde han vært betenkt over at han ikke opplevde Ånden like sterkt som andre han kjente. Aldri hadde noen blitt helbredet ved hans forbønn, langt mindre hadde han opplevd helbredelse selv. Tungetale lå ikke for ham.

Da jeg tok farvel med ham på dødsleiet, spøkte han nok en gang om at han aldri hadde opplevd tegn eller under. «Alf», hvisket han. «Jeg er blitt helbredet! Er det ikke fantastisk? Se på hendene mine. Jeg biter ikke negler lenger!»

Han var så svak at han ikke greide å løfte hendene fra dynen.

Da hadde Svein for lengst fått et avslappet forhold til åndelige manifestasjoner, som mange kaller det. «Ånden peker aldri på seg selv», sa han gjentatte ganger. «Den peker på Kristus». Hele poenget med Den hellige ånd er å «gjøre Kristus stor», som han sa.

Selve saken er «denne Jesus.»

Det står ingen steder i Bibelen at Ånden er kommet for å gi oss gode følelser, fjerne tvil, eller fri oss fra opplevelsen av ikke å være gode nok.

Selv på pinsedag, da apostelen Peter hadde forklart hva som skjedde da Ånden falt, gikk han fort over til selve saken. Selve saken var «denne Jesus», som døden ikke var sterk nok til å holde fast.

Det betyr ikke at ikke det følger følelser med Ånden. Vi er jo mennesker, noen av oss føler mye, andre føler ikke så mye.

Selv fikk jeg en god opplevelse av Den hellige ånds gjerning denne uken, da jeg da jeg hørte igjen bibelskolelæreren og salmedikteren Helen Howarth Lemmels fantastiske sang fra 1918:

Turn your eyes upon Jesus,

Look full in His wonderful face,

And the things of earth will grow strangely dim,

In the light of His glory and grace.

LES MER AV ALF GJØSUND:

[ Hvorfor fortsetter dette jeg-fokuset i det uendelige? ]

[ Pinsebevegelsen kunne ligget med brukket rygg. Men det har ikke skjedd ]

[ Kirken må gjerne be for syke. Men den egentlige løsningen ligger et annet sted ]

[ Hvordan kan mennesker med respekt for seg selv la seg utsette for fornedrelser? ]