Kirke

Etterlyser de personlige vitnesbyrdene på karismatiske møter

Åpen mikrofon med frie vitnesbyrd var et vanlig innslag på pinsekarismatiske møter før i tiden. Oase-leder Eivind Arnevåg tror det vies mindre plass til personlige troshistorier i dag.

– De to siste årene har det skjedd veldig mye i livet mitt på troens vei. Men det startet i 2003, forteller Irene Skofterød (61).

Det er morgenbønn i Søndre Skøyen kapell, direktesendt på Facebook-siden til Oase-bevegelsen. Etter vekselbønn, lovsang og noen frie bønner gis det rom for et personlig vitnesbyrd.

Denne mandagen deler Irene om sin søken etter Gud. Den begynte med et ord om Jesus fra hennes mor, noe som ledet henne til retreat på Lia gård mange år senere.

– I et sterkt møte med Jesus kjente jeg det var dette jeg ville av hele mitt hjerte: Å gi livet mitt til Jesus, forteller Skofterød om oppholdet på retreatsenteret.

Færre vitnesbyrd enn før

Slike historier om menneskers vei til tro har vært en sentral del av menighetslivet i en rekke kristne tradisjoner. Ikke minst i pinsekarismatiske sammenhenger har man viet stor plass til den enkeltes opplevelse av at Gud kommer nær og griper inn i ens liv.

– Vi trenger å høre historier om at Gud svarer bønner og møter mennesker. Det er oppmuntrende og trosstyrkende, sier Eivind Arnevåg.

Han er daglig leder for den tverrkirkelige og karismatiske bevegelsen Oase. I 40 år har de gitt en plattform til menneskers personlige vitnesbyrd, både på Oases store sommerstevner og i mindre samlinger, slik som den ukentlige tidebønnen i Bønnehuset i Søndre Skøyen kapell.

Arnevågs inntrykk er at man hører færre personlige vitnesbyrd enn før i pinsekarismatiske sammenhenger.

– Flere menigheter som åpnet for dette tidligere, har i større grad lukket for det. Man vil være forsiktig med hva man slipper til og bruker tiden på. Men jeg tror vi blir fattigere av å miste vitnesbyrdene, sier Arnevåg.

Åpnet ofte mikrofonen

Den mangeårige pinsepastoren Osvald Instebø (80) er enig i at vitnesbyrdene har blitt færre med årene.

– Det er klart at vitnesbyrdene var mer fremme før i tiden. Møteformen har endret seg, sier Instebø.

I pinsemenigheten Betel Sletta nord for Bergen, der Instebø vokste opp på 50-tallet, hadde de ingen pastor. Det ble ofte åpen mikrofon der folk kunne dele fra livene sine.

– Vi kalte det frie vitnesbyrd. Selv om det av og til måtte styres litt, så funket det, forteller Instebø.

Da han selv ble pastor ga han ofte rom for slike frie vitnesbyrd i møtene.

– Jeg har alltid sett på det som noe positivt at folk får dele sine erfaringer med Gud fra hverdagen. Spontane vitnesbyrd og bruk av nådegaver, slik som tungetale med tydning, har vært en del av Pinsebevegelsens særtrekk siden begynnelsen, forteller han.

– Kom det frem mye rart under disse møtene?

– Det gjorde det helt sikkert. Man hadde en raushet og overbærenhet selv når det som kom frem ikke var helt A4. Men jeg tror sjelden det gjorde noen skade, sier Instebø.

I nyere tid har regien blitt strammere på mange pinsekarismatiske møter. Selv om det gir mindre rom for spontanitet, kan man fremdeles høre planlagte vitnesbyrd i mange sammenhenger, sier Instebø.

– Tilfører spontanitet noe spesielt til atmosfæren i et møte som man burde bevare, også i dag?

– I vår tid passer det bedre med forutsigbarhet. Folk i forsamlingen har mer utdannelse enn før og vurderer det som blir sagt fra plattformen på en annen måte. Men vi vurderte ting før i tiden også, det var ikke alt som ble sluppet til, sier Instebø.

Prioriterer film

Filadelfiakirken Oslo samler vanligvis inntil 3.000 mennesker på sine gudstjenester hver uke. Pastor Andreas Hegertun forteller at den enkeltes opplevelse av troen alltid vil være viktig for kirken.

– Men det er ikke alltid så lett å finne gode rammer for å fortelle personlige historier. I vår setting kan folk være nervøse for å stå foran hundrevis av mennesker. Det krever også en viss rutine å gjøre det, sier Hegertun.

I Filadelfiakirken har de prioritert å filme mennesker som forteller historiene sine.

– Vi viser dette i våre offentlige gudstjenester, men er restriktive med å gjøre det tilgjengelig i sosiale medier fordi vi har mindre kontroll over hvordan det da blir brukt.

– Hva med frie vitnesbyrd, har dere det?

– Ja, men i mindre settinger. I de store, offentlige gudstjenestene våre er vi tilbakeholdne med det.

Hegertun synes det er vanskelig å si om det har blitt færre vitnesbyrd i pinsesammenhenger med årene.

– Det er lett å tro at det blir mindre vitnesbyrd når spontaniteten er mindre. Men hvis man legger godt til rette kan det også bli mer av det. Folk som ikke ville turt å dele spontant kan ofte bli trygge på å gjøre det på film eller som et intervju, sier Hegertun.

LES OGSÅ:

---

Oase-bevegelsen

  • Oase er en tverrkirkelig fornyelsesbevegelse med en karismatisk profil.
  • Har siden 1980 arrangert sommerstevnet SommerOase, som er blant de største i Norge, med opptil 5.000 deltakere. Årets stevne er avlyst på grunn av tiltak for å hindre spredning av koronavirus.
  • Høsten 2018 etablerte Oase «Bønnehus» i Søndre Skøyen kapell sammen med Oppsal menighet.
  • Kilde: Vårt Land/arkiv, Oase.no

---

Les mer om mer disse temaene:

Morten Marius Larsen

Morten Marius Larsen

Morten Marius Larsen er nyhetsleder på religionsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kirke