Prest reagerer på strippet gravferdsliturgi i koronakrisen

– Gravferdene er allerede strippet for kjente elementer på grunn av koronapandemien. Det er satt begrensninger på hvor mange pårørende som kan komme. Man kan heller ikke klemme på grunn av smittefare. Jeg mener derfor at det er ekstra viktig å ta vare på de sørgende ved å gi en gravferd de kjenner igjen, sier sokneprest i Den norske kirke på Geilo, Helle Maria Wolstad.

Torsdag forrige uke godkjente Kirkerådet en liturgi for kirkelige begravelser som kan gjennomføres på 20 minutter. Den er spesielt tiltenkt begravelse under koronapandemien, ifølge Atle Sommerfeldt, fungerende preses i Den norske kirke.

– Liturgien er først og fremst tiltenkt enklere seremonier der få er til stede. Samtidig er det også en forberedelse på at det kan komme mange dødsfall som følge av korona. Da vil det være behov for å ha en kortere liturgi, rett og slett av kapasitetshensyn for seremonirommene, sier Sommerfeldt.

[ LES OGSÅ: Oppdaterte tall om koronakrisen ]

Mener verdigheten er bevart

Liturgien er i utgangspunktet en forkorting av den vanlige gravferdsliturgien. Det innebærer at de fleste valgfrie ledd er tatt ut, alle salmer er gjort valgfrie og skriftlesningen er begrenset til én tekst. Muligheten for korte hilsninger, pålegging av blomster og/eller krans og eventuelt andre minnehandlinger, som opplesning, musikk lystenning og annet, er tatt ut, ifølge Kirkerådet.

– Vi har beholdt jordpåkastelsen, og mener at vi ivaretar verdigheten rundt seremonien med denne ordningen, sier Sommerfeldt.

Liturgien åpner dessuten opp for at kisten kan bli stående i rommet, i stedet for at den bæres ut på gravlunden. Forrige uke anbefalte regjeringen at man ikke bør være mer enn fem personer sammen når man er ute. En kiste bæres gjerne av seks personer.

– Bør være forsiktige

Sokneprest på Geilo, Helle Maria Wolstad, har fungert som prest i en rekke gravferder, og tror en forkortet liturgi kan fungere for mange. Hennes erfaring er likevel at etterlatte ønsker mer innhold i gravferden – ikke mindre – som en siste hilsen til sine kjære. Prester bør derfor være forsiktige med å legge føringer for hva slags liturgi som skal brukes, mener hun.

Rent sjelesørgerisk har hun også innvendinger mot å forkorte ledd som betyr spesielt mye for de etterlatte, som minneord og salmer.

– For mange er disse leddene en viktigere del av gravferden enn prestens andakt. Jeg har ikke noe problem med å kutte ned egen andakt, selv om Ordet selvfølgelig skal lyde og skriftlesning skal være med. Men spesielt i disse tider, hvor man ikke kan ha en minnestund etterpå, tenker jeg at det er viktig at man kan få gi en hilsen ved kisten i kirken, sier Wolstad.

Biskop Sommerfeldt understreker på sin side at liturgien kun er et tilbud til de pårørende under koronapandemien, ikke obligatorisk.

– Dette er en minimumsløsning og dersom forholdene til rette for det og de pårørende ønsker det.  Dersom de pårørende ønsker en full seremoni, er det selvfølgelig ingenting i veien for det.

Vårt Land skrev tirsdag at begravelsesbyråer legger til rette for å utsette begravelsesseremonien til smittefaren er mindre og flere pårørende kan samles.

Dette fraråder Sommerfeldt, som mener at en utsettelse kan gjøre sorgprosessen vanskeligere å håndtere. Han håper at den nye liturgien skal gjøre terskelen lavere for å avholde en seremoni så fort som mulig etter dødsfallet. Dersom mange likevel velger kremasjon for å kunne utsette seremonien, vil liturgien egne seg godt også til dette, påpeker han.

LES OGSÅ:

• Tusenvis deltar i begravelser på nett

• Kan nektes begravelser i andre kommuner

• Minner om smittefare for kirkeansatte

---

Forkortet liturgi

• Dette er de viktigste endringer fra dagens ordning for gravferd:
• De fleste kan-ledd (valgfrie ledd) er tatt ut.
• Alle salmer er gjort til kan-ledd.
• Muligheten for korte hilsninger, pålegging av blomster og/eller krans og eventuelt andre minnehandlinger, som opplesning, musikk, lystenning o.a., er tatt ut.
• Skriftlesningen er begrenset til én tekst, normalt fra Det nye testamentet.
• Kilde: Den norske kirke

---