Jeg var forferdelig glad i Bibelen min. Den var i mellombrunt skinn, med glidelås og navnet mitt i gullbokstaver på permen.
Jeg kjente den ut og inn. Sidene var full av understrekninger og notater. Hvis du nevnte en frase i et skriftsted, kunne jeg finne det fram på sekunder. Jeg visste hvilken spalte det var i, om det var øverst, nederst eller midt i. Romerbrevet var det viktigste, jeg kunne nesten hele utenat.
Men over tid var det blitt vanskeligere å forholde seg til både boken og det kristne fellesskapet. Urkirkens erfaringer av Guds eksistens var ikke i nærheten av mine egne, skjønt Gud hevdet å være uforanderlig. Når jeg gransket mitt eget liv, så med kritisk blikk på alle de gangene jeg hadde følt at Gud var nær, kallet var klart og nåden uendelig stor, kunne ikke alt like gjerne ha psykologiske forklaringer? Hadde jeg bare lurt meg selv? Var det det vi gjorde, alle som kalte oss kristne: lurte oss selv?
Tvilen var i ferd med å bli en ikke-tro
«Det er så fint å komme sammen», sa vi til hverandre i den kristne forsamlingen jeg tilhørte. Vi delte erfaringer og bibelvers med hverandre. Vi var i samme univers, vi hadde samme opplevelse av at Gud var god.
Jeg syntes ikke det var så fint lenger. Tvilen og innvendingene var i ferd med å bli en ikke-tro. Når jeg sto på talerstolen, ledet møter, forkynte evangeliet for stadig større forsamlinger, følte jeg meg mer og mer uærlig. Det kritiske blikket mitt smittet over på fortellingene om Jesus. Hva om disse var like lite troverdige som mange av dagens helbredelseshistorier? Det bibelske verdensbildet mitt var i ferd med å rakne, og troens grunnsannheter, de såkalte dogmene, føltes mer og mer som tolkninger som ble tredd utenpå livet. Ikke som Guds meddelelser av troens sannhet.
Det var slike tanker jeg satt med en kald vinterkveld. Ungene hadde sovnet – Gud også – den eneste lyden i rommet var sprakingen fra peisen. Dysterheten kom snikende på nytt. «Hvis du finnes, Gud, så driter du i hvert fall i oss som du har skapt», tenkte jeg bittert. Med en brå bevegelse tok jeg Bibelen som lå på bordet og slengte den inn i peisen. Papiret tok først fyr, så skinnet, det brant bedre enn jeg hadde trodd. Til slutt var det bare noen små svarte metallbiter av glidelåsen igjen. Det føltes godt.
Var jeg blitt ateist? Jeg tror ikke det, snarere en agnostisk deist: åpen for at Gud fantes i en eller annen form, men i så fall ville han ikke ha noe med skaperverket å gjøre. Det ironiske i at jeg likevel håpet at han merket seg min dramatiske protest, streifet meg ikke akkurat da.
Bjørn Eidsvågs tydelige oppgjør
Det begynner å bli lenge siden, men jeg tenker fortsatt på det. Særlig når jeg hører om andre som ikke gidder å lure seg selv og andre mer, som bestemmer seg for å være ærlig om det som ikke går opp, som tar oppgjør med bulder og brak.
Bjørn Eidsvåg for eksempel. I boken Tro og trass tar han sitt hittil tydeligste oppgjør med de kristne dogmene. De henger ikke på greip, går ikke opp, gir ikke mening. De må i det minste låses inn i et skap, har han sagt i intervjuer denne høsten.
Det er som om han tar sats hver gang han sier det. Som om det fortsatt koster noe å si dette, fordi han vet at noen blir skuffet: Alle de som hører det gamle evangeliet i Eg ser, i Til alle tider og i Kyrie, som har fått håp og trøst av å tenke at Guds sønn bar straffen vår, tilgir syndene våre, har gjort død til liv for oss.
Jeg kjenner igjen den ubehagelige følelsen av tanken på å skuffe noen. Selv kunne jeg gjort det, mange ganger tenkte jeg at det hadde vært mest ærlig. Riktig nok sluttet jeg å forkynne, og å komme med tydelige bekjennelser. Spurte noen om jeg var kristen, sa jeg at jeg ikke visste. Men noe i meg fikk meg til å utsette det store oppgjøret. – Du er knapt halvveis i livet, sa jeg til meg selv. – Hva med å vente litt, se hvor livet fører deg? Kanskje den Gud du knapt tror på kan overraske deg?
År uten Gud. Eller kanskje ikke.
Sju-åtte år gikk. Jeg ba ikke, leste ikke i Bibelen, leste ikke kristen litteratur, hørte ikke på religiøs musikk. Jeg fikk ingen store øyeblikk av religiøs erkjennelse. Men jeg gikk til gudstjenester, deltok i ritualene. Mest av vane, men også fordi jeg likte det.
Og en ting må jeg innrømme: Jeg hørte fortsatt på sangene til Bjørn Eidsvåg. De formulerte tro på en så åpen måte at jeg ikke trengte å ta avstand fra det.
Og så, sakte, innså jeg at noe som kan kalles tro fortsatt levde. Jeg ble fortsatt beveget av fortellingen om en Gud som kom ned, ble født utenfor ekteskapet av en fattig jente og tilbedt av noen sauegjetere. Hvis det finnes en Gud, må den guden være sånn, tenkte jeg.
Litt etter litt begynte jeg å lese i Bibelen igjen. En billig pocket uten navnet mitt i gullskrift, uten en eneste understrekning. Oversettelsen var ny, og jeg oppdaget nyanser jeg ikke hadde sett før. Fordi jeg ikke hadde noe å leve opp til lenger, var presset borte. Jeg trengte ikke stå foran en menighet og snakke om oppstandelsen, men jeg merket at nettopp den fortellingen ville meg noe: Hva om døden – og alt som er meningsløst – ikke er slutten likevel? Hva om det er et håp?
Jeg begynte å legge merke til alle tegnene på dette håpet rundt meg. Alt i naturen som strekker seg mot livet. Alle mennesker som nekter å gi opp. Som mot alle odds kjemper mot alt ondt og vondt, og slik skaper det livet rundt seg som oppstandelsen gir håp om. Var det noe her, likevel, noe nesten naturstridig, som likevel var virkelig?
Ord som «Guds kjærlighet» hadde jeg sluttet å bruke, det var ikke mitt språk lenger. Men etter hvert måtte jeg erkjenne at det var noe i det også – og det ble rettet mot meg. Gjennom min venn Rune som hadde gått mil etter mil med meg gjennom Frognerparken, hver eneste uke, som lyttet og lyttet i det uendelige. Gjennom hun jeg er gift med, som sammen med guttene mine er den største gaven jeg har fått. Gjennom mange andre mennesker og gode hendelser. Måtte den være så åndelig, kjærligheten fra Gud? kunne den ikke like gjerne være konkret?
Ulike ord, men én bekjennelse
I jobben min snakket jeg med mennesker om tro. Mange brukte det samme språket. Men når vi kom ut på dypet slo det meg stadig at det ikke er ett menneske som tolker troens innhold, dogmer og læresetninger likt. Likevel reiser de seg og bruker de samme ordene på gudstjeneste etter gudstjeneste. Tusenvis av tolkninger. Men én bekjennelse: «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper. Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre ...»
Hva om det var jeg som hadde misforstått dogmene, tredd dem ned over livet mitt på en måte som gjorde vold på dem? Som hadde sett på dem som liste med troskrav som ble tvunget på meg, enten jeg ville eller ikke.
Hva om de bare er der, i kraft av seg selv, som en skatt, som muligheter, nærmest et tilbud, ord vi står fritt til å utforske og åpne oss for: Gir de mening i mitt liv også? Gir de håp? Vil Gud gi meg noe gjennom dem?
Og hva om menneskene som på ulike måter gir disse dogmene plass i livet sitt, er litt mer som meg selv enn jeg trodde? På ulike steder til ulike tider, men likevel akkurat nå i ferd med å ta imot noe av den rikdommen som ligger i troen. Ikke alt på en gang, det tror jeg blir for mye for noen og hver, men så mye som vi greier å ta til oss akkurat nå.
Noe uendelig mye større
Kanskje går ikke trosbekjennelsene opp. Kanskje treffer de ikke den venstre hjernehalvdelen min. Men når sant skal sies, har jeg aldri selv greid å komme opp med noe bedre. Mine egne ord på troen holder knapt ut året, langt mindre gjennom 2000 år.
I stedet kan jeg, sammen med alle de andre, bekjenne troen på noe uendelig mye større. «Jeg tror på Den hellige ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.».
Når noen spør meg nå om jeg er kristen, svarer jeg ja. Jeg var det antakelig hele tiden.
LES MER OM BJØRN EIDSVÅG:
[ Bjørn Eidsvåg i Vårt Lands podcast: Gud er det som holder håpet og livskreftene i sving ]
[ Trond Bakkevig: Det er befriende å se at heller ikke Eidsvåg kommer utenom paradoksene ]