Kapellet som minnes Berlinmuren

av Asbjørn Svarstad

Da Tyskland ble gjenforent i november 1990, hadde grenseovergangene i Berlinmuren allerede vært åpne i nesten et år, og mye av muren var allerede fjernet.

– Vi har bare igjen tre steder med original Berlin-mur, og derfor er dette stedet ekstra viktig, sier historiker Alex Klausmeier, som er direktør på Gedänkstätte Berliner Mauer.

I minneparken Mauerpark ved museet han bestyrer lot myndighetene det stå igjen noen hundre meter med original berlinmur. Midt inne på området står en oval og skjev trekasse. Bare korset over døra indikerer at det her dreier seg om en kirke, eller rettere sagt et kapell.

– Her kan vi omgås med erindringene på en respektfull måte og sørge for at stedet – med sin dramatiske historie – blir holdt i hevd, sier direktør Klausmeier.

Kirke i ingenmannsland

Den gangen i 1961, da regimet i Øst-Berlin bestemte seg for å dele byen i to, så de behov for en fysisk sperre mellom det kommunistiske øst og det demokratiske vest, som befant seg under amerikansk, fransk og britisk okkupasjon. Leveforholdene i det sovjetkontrollerte øst var vesentlig mer beskjedne, og det ble etter hvert et stort problem at hundretusener hvert år migrerte over den åpne grensen. Tidlig om morgenen den 13. august rykket mange tusen østtyske grensesoldater og arbeidere ut for å dra piggtråd og å sette opp en mur.

Da delingen var et faktum, sto kirken – med sitt 75 meter høye tårn – inne på det som var blitt grenseområde. De av menighetens medlemmer som bodde i Wedding på vestsiden, ble omgående avskåret fra kirken og kirkegården sin. Sent på høsten fikk også kirkegjengerne fra Prenzlauer Berg beskjed om at det var slutt på å bruke bygget. Omlag 100 leiegårder i dette området ble jevnet med jorda, før det ble satt opp ytterligere en mur som gikk 100 meter bak den første. Om mellom dem: miner og selvskudd, vaktbikkjer og skyteklare DDR-soldater. I denne «dødssonen» lå Forsoningskirken som et landemerke, med et maskingevær i tårnet og et kirkerom som ble brukt som oppholdsrom for grensesoldatene. Noen av dem slo tida i hjel med å skjære ansiktene av figurene på altertavla.

I løpet av det første året med mur, ble fem menn drept av grensesoldatene under forsøk på å flykte til vest gjennom kirkegården som lå helt opp til grensa.

[ Test deg selv: Hører du hjemme i Øst- eller Vest-Tyskland? ]

Daglig andakt

Den 28. januar 1985 hadde østmyndighetene fått nok av den forfalne kirken, som i seg selv var blitt et slags symbol i den erklært ateistiske DDR-staten. Da bygget ble sprengt landet kirkespiret nesten hundre meter unna og ble stukket unna av kirkegårdarbeidere som fant det fram igjen etter Murens fall. Andre hadde greid å redde altertavla.

Da grensen ble åpnet 9. november 1989, var det nettopp på grensestasjonen i Bernauer Strasse at grensebommene først gikk opp. Menigheten fikk hurtig tilbake tomta hvor kirken hadde stått. Det nye kapellet ble – etter berlinske forhold - satt opp i rekordfart og kunne innvies på 10-årsdagen for murens fall.

– Vi har en samling her hver eneste dag klokka 12, forteller Esther Schabow. Hun er egentlig ansatt som «ansvarlig for kultur og offentlighet», men vedgår at presten og hennes to ansatte nærmest drukner i ulike oppgaver og at alle er nødt til å ta et tak der det trengs.

En samling med frivillige kapellvenner sørger hver dag for at kapellet blir åpnet for publikum i to og en halv time. Frivillige fra ulike konfesjoner forretter den daglige andakten, hvor de gjerne forteller om én av de 140 menneskene som mistet livet under forsøk på å flykte over muren.

– Turister fra hele verden fyller kapellet. Her hvor så mye fælt har skjedd, kan folk i dag finne ro. Dette er et spirituelt sted, mener Esther Schabow – som av og til stepper inn og holder en kort preken, hvis en av de frivillige er uteblitt.

Menigheten på stedet består i dag av 900 medlemmer, og holder sine søndagsgudstjenester i et lokale i nærheten.

LES MER: 30 år etter at Berlinmuren falt minnes tyskerne hvilken rolle kirken spilte for den fredelige revolusjonen

Omfattende prosess

Direktør og historiker Alex Klausmeier på Gedänkstätte Berliner Mauer er strålende fornøyd med den funksjon kapellet har fått i anlegget Mauerpark.

– At alt dette har vært fysisk mulig å få til, er noe i nærheten av et mirakel, sier Klausmeier – og kikker ut over det store grøntområdet midt i metropolen, der enhver ledig tomteflekk forlengst er omsatt for skyhøye priser, og horisonten er fylt av uendelig rekke med byggekraner. Restene av muren langs Bernauer Strasse snor seg bortover fra Nordbahnhof, der større og mindre grupper med turister tar selfier.

– Vi måtte først avklare eiendomsforhold og finne arvingene til 100 eiendommer som hadde blitt stjålet av nazistene og gjort til østtysk statseiendom. Etter over 15 års forhandlinger med samtlige involverte, greide vi til slutt å sikre oss så godt som alle eiendommene. Dermed er dette stedet et permanent minne – men også en advarsel til dem som kommer etter oss. Erindringene om det som skjedde her, kan også være tankevekker for folk i andre verdensdeler eller europeiske stater, som drømmer om å bygge nye murer.

I tillegg til å styre over uteområdene og drive museet på den andre siden av Bernauer Strasse, har Gedenkstätte Berliner Mauer også en egen forskningsavdeling. Her blir tidsvitner for tiden spurt om sine erfaringer med DDR-staten – og også hvordan de opplevde gjenforeningen og årene etterpå.

LES MER: Bjarte Botnen: «Ingen savner Berlinmuren, men noen mener at den hadde sine positive sider»

---

Forsoningskapellet

• Bygget der den gamle Forsoningskirken stod fra 1894 til 1985.
• Bygget i tre og keramikk som inneholder deler av den gamle kirken.
• Tegnet av arkitektene Rudolf Reitermann og Peter Sassenroth.
• Innviet 9. november 2000, på tiårsjubileet til murens fall.

---