Bare én vei?

Av Helge Kjøllesdal

Helge Kjøllesdal er misjonærbarn og tidligere sjefredaktør i Vårt Land. I denne serien ser han på norsk misjonsvirksomhet i lys av sine egne foreldres engasjement. Les alle artiklene i serien her.

Hva japanere tilber og tror på er ikke 
helt enkelt å forstå for en som iakttar ­religionsutøvelsen utenfra. Et flertall ser ut til å være samtidig både shintoister og ­buddhister.

I lange perioder i japansk historie 
gikk de to religionene helt over i hver-
andre. De samme prestene betjente ­begge de religiøse retningene. Men i perioder 
da nasjonalistiske holdninger hadde 
behov for å markere seg i opposisjon til 
Kina og den kinesiske påvirkningen av ­japansk kultur, ble det viktigere å ­holde på shintoismen og markere avstand til ­buddhismen.

I det daglige er det Shinto-religionen folk tyr til for livets store anledninger 
som ­barnevelsignelse, bryllup, reproduksjon og lokale tempelfester. Buddhisttemplene 
tar seg av begravelsene og konsentrasjonen om det hinsidige og overnaturlige.

Én vei

Foreldrene mine var tydelige i sitt budskap: Kristendommen var ingen matrett på det store religiøse japanske koldtbordet. Nei, Kristus er Veien, Sannheten og Livet. Den eneste veien.

Det var med respekt å melde ingen enkel oppgave å hevde noe slikt. Én prosent av den japanske befolkning var enig i denne påstanden. Det er forholdsvis færre kristne i Japan enn i de aller fleste land på kloden når en regner andel av befolkningen. Mor og far sto overfor en utfordring de knapt ante størrelsen av.

De tenkte nok at vekkelsen kunne bryte ut også blant japanere. De hadde opplevd vekkelser både i Norge og i noen grad også i Kina. Hvorfor skulle ikke det kunne skje også i Japan?

En japansk forståelse av veien til frelse og harmoni kan uttrykkes slik: Det er mange stier og veier til toppen på det hellige Fuji-fjellet. Hvilken vei du velger er ikke så viktig bare du når dit opp. Det ene veivalget utelukker ikke et annet.

Mot denne tankegangen melder den ­kristne tro at det ikke finnes mer enn én vei. Og hvis noen skulle være i tvil om hva dette betyr, understreker Jesus dette med påfølgende ­tydelige tilføyelse: Ingen kommer til Far uten ved meg.

Så radikal var forkynnelsen til mine ­foreldre og deres kolleger. De så ikke på ­kristendommen som en religion, forstått som noe som er blitt til gjennom menneskelige forestillinger. Den kristne tro er forankret i en åpenbaring, Guds selvpresentasjon ­gjennom Jesus fra Nasaret.

Fremmedord

Buddhismen har ikke noen syndefallsberetning eller noe begrep for synd som omfatter menneskets negative grunnholdning til Gud. Det japanske ordet synd blir forstått som enkeltbrudd med det som er rett, som onde handlinger. Derfor ble ­forkynnelsen av frelse ikke uten videre ­forstått så radikalt som evangeliet ­presenterer Jesu stedfortredende lidelse. Den buddhistiske forståelse er at den enkelte må gjøre opp for det som har samlet seg opp av dårlig karma i livet og tidligere liv. Frelsen består i at livet forvandler seg til det bedre.

Tilgivelse er også er fremmedord i denne tradisjonen. At frelsen løser mennesket fra det som binder. Likevel er mange japanere fascinert av tanken om at én person – ­Kristus – gir seg selv for andre.

Det var derfor ikke bare språket som ­skapte utfordringer i formidlingen av det kristne budskap. Det var også den grunnleggende forståelsen av begrepene. Dette er ikke lett å forstå før vi setter oss inn i hva det vil si å forkynne på en annen religiøs arena.

I Norge har forkynnelsen tradisjonelt stort sett vært rettet mot mennesker som har vokst opp i et kulturelt miljø som i varierende grad har en kristelig forståelse av hva frelse er. Det har vært mest tale om den enkelte vil ta imot eller forkaste det de hadde hørt på skolen eller hjemme.

Var kristentroens eksklusive forståelse av hva som er sant om synd og nåde hoved­grunnen til at forkynnelsen buttet imot ­japanernes tanker og følelser? Ikke bare.

Dialog

Dette har også noe med tilhørighet å gjøre. Mange strittet imot når de skjønte at de måtte oppgi religiøse tradisjoner. De ytrer seg ikke bare gjennom en individuell tro i hverdagen. De tilhører også en familie og slekt som praktiserer religiøse seremonier sammen, besøker templene og beveger seg foran husalteret hjemme. Mange japanere hevder at Japan er et overveiende sekulært samfunn og at religion ofte blir ansett for å være en privatsak. Likevel er buddhistiske og shintoistiske ritualer innvevd i mange av livets forhold der flokken den enkelte tilhører er sammen om viktige ting. Alt dette skaper motstand mot å gi seg over til noe nytt som er eksklusivt.

Betydde dette at mine foreldre så det ­formålsløst å gå inn på japanernes banehalvdel og snakke med dem og lytte til det de sa om deres tro?

Nei, mor og far hadde riktignok ingen tro på en dialog som har som forutsetning at alle de store religionene representerer Guds misjon til menneskeheten, slik noen teologer hevder. En slik forståelse sidestiller på mange måter religionene.

Mine foreldre var derimot åpne for ­samtale med annerledes troende. De anerkjente at det er nødvendig med en felles forståelse av hva folk tror og tenker slik at de ikke mis­forstår hverandre. Mennesker med ulike ­opp­fatninger skal bygge en fremtid sammen. Det gjelder både lokalt og i verden.

Den store utfordringen

Vi må ­snakke med hverandre for å kunne respektere 
hverandre og leve sammen i daglige ­gjøremål, ­tenkte misjonærene. For dem er det også helt ­avgjørende å få innsikt i ­hvordan ­mennesker med annen religiøs tro tolker det de har lært om livet og døden. Det er nødvendig for å kunne formidle evangeliet på en måte som griper inn i deres livssituasjon. Alt dette ­krever gjensidig kontakt og respekt.

Men å konfrontere ukjente mennesker med at veien til frelse bare går gjennom troen på Mannen fra Nasaret, Guds sønn – det forble en større utfordring i Japan enn mange ­andre steder.