Kirke

Leter etter vei ut av krisen

Hvor langt må Den katolske kirke gå for å få ryddet opp i krisen? Katolikker diskuterer klerikalisme, maktmafia og ideologisk splid.

Bilde 1 av 3

I pinsen skrev den amerikanske skribenten Elizabeth Scalia sitt vitnesbyrd fra «en sinna, fed-up katolikk»:

«Noen ganger, Herre, er det forferdelig å være kristen, vet du det? (...) Jeg ønsker å hate disse mennene og straffe dem for all skaden de har påført kirken, og dermed deg og din kropp».

Videre spør Scalia om det kan tenkes at hensikten med Den hellige ånd ikke er at alt skal kjennes behagelig, men at poenget en «shake-up» av hver enkelt for å komme ut av stormen og inn på bedre spor.

Priorinne ved Katarinahjemmet, Anne Bente Hadland, synes Scalia treffer noe.

– Jeg kjente meg veldig igjen. Det er noe med det å bli rystet skikkelig. Du må fokusere igjen og spørre: Hvorfor er jeg her? Hvem er det jeg følger? Dette handler om feilbarlige mennesker, som oss, og som iblant får for stort ansvar. Og så er det helt sikkert fryktelig vanskelig å gjøre noe med den romerske kurie, sier Hadland.

Saboterer

En «maktmafia» med kontroll over viktige institusjoner i kirken som beskytter hverandre, er det Carlo Maria Viganò særlig retter skytset mot i et langt e-postintervju som The Washington Post publiserte 2. pinsedag. Viganò, som er pavens tidligere USA-ambassadør, har holdt seg i skjul etter at han i august offentliggjorde opplysninger om hvilken rolle pave Frans og flere høyt oppe i Den katolske kirke har hatt i å dekke over overgrep og forfremme personer med overgrepshistorikk, deriblant mye omtalte Theodore McCarrick.

Viganò krevde at paven måtte gå, og ble beskyldt for å drive en kamp på vegne av konservative krefter som er kritiske til pave Frans og hans kurs. Men dette avviser Viganò i det siste intervjuet.

– ... krisen er ikke en maktkamp mellom progressive og konservative, venstre og høyre. Den handler heller ikke først og fremst om presters seksuelle misbruk, eller at det finnes aktive homoseksuelle i prestestanden, sier Vigano, selv om han understreker at dette er alvorlige problemer.

– Krisen handler om det faktum at en korrupt mafia har tatt kontroll over mange institusjoner i kirken, fra topp til bunn, og utnytter Kirken og de troende ut fra egne, umoralske interesser. Som nevnt over, er denne koalisjonen bundet sammen, ikke av seksuell intimitet, men med en felles interesse i å beskytte og fremme hverandre profesjonelt og sabotere ethvert forsøk på å gjøre noe med den seksuelle korrupsjonen, sier han.

Nettverk

Anne Bente Hadland har fulgt debattene om overgrepskrisen. Hun mener at Viganò mer og mer framstår som en varsler som ikke bare kan avfeies.

– Å gjøre det til en ideologisk kamp er en «enkel» måte å komme seg unna problemet på. Men det er bred enighet både blant konservative katolikker og mer progressive om at dette må ryddes opp i. For det er ingen som liker å bli lurt og ført bak lyset. Jeg tror Viganò har rett i at det her ikke er snakk om en manns seksuelle forbrytelser, men rett og slett om makt som korrumperer og hvordan et nettverk beskytter ham.

Enkeltsaken som har satt mye på spissen, er overgrepsanklagene mot den tidligere kardinalen Theodore McCarrick, som i februar ble fratatt retten til å virke som prest. Viganò mener at det er uheldig at McCarrick ikke har fått en kirkerettslig behandling av sin sak. Vatikanet avsluttet saken gjennom et administrativt vedtak. Viganò mener at paven dermed unngår at det blir lagt fram opplysninger som ville kastet lys over hvem som har visst hva og når, og hvem som hjalp McCarrick til å bli utnevnt til erkebiskop i Washington og senere kardinal.

«Bunnlinjen her er at pave Frans med vilje gjemmer bort bevisene i McCarrick-saken», sier Viganò.

Ifølge ham var McCarrick en personlig venn av pave Frans tiår før han ble valgt til pave. Viganò hevder at paven visste om McCarricks ugjerninger, men rehabiliterte ham, gjorde ham til personlig utsending og betrodd rådgiver, og at pave Frans utnevnte biskoper og kardinaler som McCarrick hadde hatt under sine vinger.

Hav av sorg

«Hvor mye korrupsjon kan vi tolerere i kirken før vi forlater den?» spør Donald Cuzzens, amerikansk prest og forfatter i en kommentar hos avisen National Catholic Reporter. Cuzzens kommenterer essayet til sin venn James Carroll i magasinet The Atlantic nylig. Under overskriften «Avskaff presteskapet» tar Carroll, selv presteutdannet, et oppgjør med et presteskap han mener er «giftig», og beskriver «et hav av sorg» over det han ser utspille seg.

Carroll mener at klerikalismen har røtter langt bakover og er preget av føydalisme og det romerske imperiet, og at denne giftige klerikalismen ligger i ryggmargen i kirkehierarkiet. At prestestanden har fått en posisjon hevet over andre, har gjort overgrep og ignoreringen av dem mulig. Han mener også at mange prester avgir et løfte om lojalitet til sin nærmeste overordnede, som kan ha fått prestestanden til å være mer lojale overfor hverandre enn sitt oppdrag og kirkens medlemmer.

Carroll peker på at verken reformasjonen eller 2. vatikankonsil klarte å ta et virkelig oppgjør med klerikalismen. Selv om Martin Luther ville ta bort presteskapets monopol over folks hjerter blant annet ved å gjøre Bibelen tilgjengelig på folks eget språk, levde den videre. Carroll mener at 2. vatikankonsil kunne gitt kirken tiltrengt fornyelse, men at klerikalismen har vært en sementerende motkraft.

Selv om pave Frans har kalt klerikalismen «en pervertering av Kirken», mener Carroll at paven i handling omfavner den kulturen han dømmer nord og ned. Løsningen mener Carroll er å gi kirken tilbake til folket. Prestene skal være tjenere for de troende, ikke herskere med privilegier.

Sekulariseringsproblemer

Bernt Oftestad, professor emeritus i kirkehistorie, mener at det som skjer i Den katolske kirke for tiden, henger sammen med hvordan den har forholdt seg til sekulariseringen. Oftestad ser 2. vatikankonsil som et svar på en stor optimisme etter 2. verdenskrig. Den vestlige verden hadde klart å stå samlet mot totalitære regimer. Kirken la opp til fornyelse og så framover. Men så kom 1960- og 1970-tallet.

– I abortsaken, spørsmål om ekteskapet, homofili og kjønnsidentitet, får kirken et komplisert og konfliktfylt forhold til den brede kulturutviklingen i Europa og Nord-Amerika. Katolisismen blir en hemsko og ikke noe som hører fremtiden til. Dette ble en stor utfordring.

Oftestad mener at kirken nå står i en konflikt mellom det han vil kalle «tilpasningsteologi» og «lojal katolisisme». Midt i dette landskapet står paven Frans.

– Han står på den ene side opp for den gamle tradisjonen. Samtidig kommer han med utspill på alle kanter som nøytraliserer dette, og er tvetydig. Kirken kan ikke holdes sammen ved bruk av tvetydigheter og selvmotsigelser. Den bør stå klart frem med sin lære og bære trykket av korset som følger.

Uklarheten gjør katolikken Oftestad usikker.

– Hva er egentlig Peters stol? Hadde dette vært en bedrift og ledelsen var uklar, ville den blitt skiftet ut. Det gjør ikke Den katolske kirke. Vi er trofaste og venter og ser hva som skjer videre. Men lekfolk har et apostolisk oppdrag. Vi har plikt til å vitne og tale den sanne, katolske læren.

LES MER: Mener skolesektoren er i krise når det gjelder tenkningen om menneskers seksualitet

To paver

Ole Jakob Løland er ikke selv katolikk, men skriver bok om pave Frans med utgangspunkt i hans hjemlige trakter i Argentina. Han deler ikke helt Viganòs analyse.

– Det handler alltid om makt, særlig når man har med en av verdens største religiøse organisasjoner å gjøre. Viganò har investert hele sitt liv i den og inntatt ulike roller i disse maktkampene, og kan stå i ideologiske skillelinjer som han nedtoner betydningen av når han uttaler seg om de rådende forholdene i kirken. At hele dette scenariet han behandler i intervjuet, ikke har med ideologiske skillelinjer å gjøre, blir for enkelt, sier Løland, som er postdoktor ved Universitetet i Oslo.

– Er en grunn til de mange spekulasjonene i ulike retninger at Vatikanet er så lukket?

– Det var ikke noe mer åpent i Vatikanet før pave Frans. Viganò bidrar til den åpenheten. Den type intervjuer som The Washington Post gjør med Viganò er spennende lesning som vi ikke hadde tilgang til for kort tid tilbake.

Men det Løland mener underkommuniseres, er effekten av at pave Benedikt abdiserte.

– Jeg tror vi ikke har sett rekkevidden ennå. Det er en helt annen dynamikk nå i den interne diskusjonen om paven. Benedikts avgang ser ut til å ha utløst et nytt rom hvor det å kreve pavens avgang med ett er blitt et kort man kan legge på bordet.

Løland mener at hvordan man fortolker 2. vatikankonsil er viktig for de ideologiske skillelinjene internt. Han viser til at hva den forrige paven, Benedikt, skrev i sin tekst om overgrepskrisen nylig.

– Han kobler det opp ikke bare mot sekstiåtteropprøret, men også at endringsprosessene som fulgte med 2. vatikankonsil var med på å tilpasse kirken og bidra til den moralske kollapsen som han ser utspille seg i det liberale og anti-autoritære opprøret, og som han mener bidrar til seksuell umoral. Mens andre vil mene at ønsket er å ta lærdom av de beste innsiktene i det moderne samfunn, at den viljen kom til uttrykk gjennom 2. vatikankonsil og at den er avgjørende for å komme ut av krisen som kirken befinner seg i.

LES MER: Fader Johannes skuffet over at Seierstens misjonshus glapp

Benedikts valg

Anne Bente Hadland mener også at det kan skape problemer at den forrige paven trakk seg. Men hun tror at det kan ha vært klokt av pave Benedikt å forlate pavestolen.

– Vi har aldri fått vite helt og fullt hva grunnen var, men det sies at han følte seg overmannet av problemene i kirken, som nettopp gikk på overgrep, og da åpenbart også et system som ikke var i stand til eller villig til å ta tak i det. Det sies også at han fikk gjennomført en undersøkelse i Vatikanet, og at resultatet av den var noe han overrakte pave Frans.

Når pave Frans nå i intervjuer sier at han ikke visste noe om overgrepsanklager mot McCarrick, blir det stort sprik mellom hans ord og det Viganò sier at han selv har fortalt til paven, og det Viganò har av opplysninger som tilsier at paven ble informert. Viganò sier i det siste intervjuet at han synes det er «enormt trist» å lese svarene paven gir om McCarrick-saken.

«Først sier han at han allerede har svart mange ganger, så at han ikke visste noe, absolutt ingenting om McCarrick, og så for det tredje at han har glemt min samtale med ham. Hvordan kan disse påstandene bekreftes og bli stående på samme tid? Alt dette er blanke løgner», sier Viganò.

Men Viganò erkjenner at det ikke var smart å kreve at paven skulle gå, og sier nå at paven må rydde opp i dette, ellers må han gå.

Innsyn og lekfolk

Hadland mener at det ikke vil løse noe om pave Frans skulle trekke seg.

– Han kan iverksette en grundig undersøkelse av saken, og det er det mange som ønsker. Og så kan han som Viganò sier, gå i seg selv og si at her har jeg vurdert saken feil. Han gjorde det med saken i Chile som han avviste som sladder og tøv. Og det kan man faktisk godta.

– Er det mulig å se for seg en kurie som fungerer bedre?

– Hvis det som lekker ut er sant, er det mye makt og prestisje i dette, og da er det fryktelig vanskelig å gjøre noe med det. Samtidig lever kirken videre i menigheter, klostre og bispedømmer rundt omkring, og dette er ikke noen hovedsak som vi snakker om til daglig her i klosteret. Hvis vi skulle gjort det, ville livet blitt helt forferdelig. Dette går ikke på mitt trosliv løs. Men jeg kan være irritert og oppgitt.

– Har prestestandens opphøyde status gått for langt?

– Det er vel noe man stadig vekk må løfte fram og bevisstgjøre at det er en tjenestefunksjon, ingen overordnet posisjon som setter deg over lov og rett. Det tror jeg våre prester vet, og det store flertallet av katolske prester er veldig skikkelige folk som ser verdien av den tjenesten de er viet til.

Men Hadland mener at særlig to ting må til før det begynner å skje endringer som kan få kirken ut av krisen.

– Jeg tror man må åpne for større innsyn og transparens i kirken, og også for lekfolks delaktighet i beslutningsfattende organer.

LES OGSÅ: Kristen gruppe startet underskriftskampanje mot feil selskap

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kirke